Hva er den travle tiden?

Helgen er over og en ny uke står for tur. En ungdomsskolelev skal komme enda litt nærmere beslutningen om linje- og skolevalg neste år og barneskolebarnet skal henge med i svingene som TL-representant og stand-in i skoleavis.
I tillegg er det to fotballtreninger for den eldste, mens den yngste går inn i en uke der det er både individuell spilletime, orkesterøvelse, konsert, fotballtrening og skitrening. Vi voksne skal også jobbe, mest på dagtid men også en kveld og vi kunne godt tenke oss å trene litt og planlegge helgens bursdagsfeiring.
Og det jeg tenker, her jeg sitter mellom sekker, gymbager og huskelister, er at jeg noen ganger savner den tiden som stort sett defineres som den travleste av alle, nemlig småbarnsperioden.

Jeg husker, ti år tilbake, når den ene løp hit og den andre dit og ingen var det minste interessert i å være på mammalaget når vi var i butikken, på vei til barnehagen eller på vei mot kveldsmat. Jeg husker matnekting, ilske hyl og en lillesøster som lappet til storebror med en tresko. Jeg husker tidlige morgener med svart kaffe mens man ventet på avisbudet, en dobbeltseng fullere enn en grisebinge i mai og fortapte kosedyr som kunne få en verden til å falle i grus.
Men jeg husker også små never i min, varm sovepust på kinnet, kosestunder foran barne-tv, eventyrlesing på stuegulvet og de eviglange voksenkveldene etter at ungene hadde sovnet.

Og jeg husker fem år tilbake, med en femteklassing og en førsteklassing. Kampen om leksene, motviljen mot å skrive pent og sitte rolig, nisten som kom halvspist hjem, ren trass fordi man ikke vil hentes på SFO helt ennå  og parlamentering om hva de andre har men ikke vi.
Det har blitt mindre sovepust på kinnet, vi er stort sett bare voksne i dobbeltsenga og det er lenger mellom kosestundene foran barne-tv. Men de er der, det er fremdeles godt med et mammafang og eventyrene har fått vike til fordel for litteraturens stadig nye verdener. Og ikke fullt så lange voksenkvelder, men likvel noen timer sammen før morgenskiftet skal aktiviseres.

På mange måter er det roligere nå. De kler på seg selv, de smører mat selv, de vasker seg selv og det går an å prøve nye middagsretter opptil flere ganger i uka.

Men dette mistet vi på veien:

- muligheten til å velge aktiviteter for dem
Eller altså, de får jo ikke være med på alt som er moro og har de først meldt seg på noe så skal semesteret fullføres. Men om vi synes det er fint å gå på dans fordi vi kjenner mange andre som går og mamma kan drikke kaffe med hyggelige mammaer eller samarbeide om kjøring så har det null og niks å si hvis den håpefulle vil gå på kampsport sammen med bare ukjente.

- de gode kveldene
odelsgutten har vist en imponerende vilje til å holde seg våken. Et ikke ukjent scenario er at mor kollapser fredag og far lørdag, mens den andre holder den håpefulle med selskap eller aktiviserer seg selv til alle er enige om at NÅ er det leggetid. Selvsagt slipper vi å bli vekket i grålysningen hver helg, men det er likevel forskjell på voksen kveldstid og voksen morgenstund. Det er mye man snakker lettere om i 11-tiden på kvelden enn kvart over åtte om morgenen.

- kontroll over venner
Det er lettere å henge med i svingene mens ungene går i barnehage og småskole og være-med-hjem-etter-skolen avtales foreldre imellom. Når store deler av ringelista består av navn som mamma Jonas, mamma Frans, mamma Siss og pappa Mia er det også lett å snarte opprullingen hvis barnet mot formodning ikke kommer hjem nøyaktig som avtalt. Denne muligheten mister du når den håpefulle skifter miljø, får nye venner og synes det er et evig bry å legge igjen kontaktinformajson hver gang man forlater tomta.

- muligheten til umotivert kos
Her er det selvsagt ulike variabler ute og går, noen dager får man en klem, andre dager ingen. Noen dager er piggene langt ute, andre dager kan man til nød la seg klappe litt på skulderen. Klemmer sitter genrelt noe løsere i meidten av desember og rett før en bursdag enn i slutten av august.
Det er for alltid slutt på klamme never i din, og om det finnes femtenåringer som sitter på mammas fang så kjenner ihvertfall ikke jeg noen av den sorten.

Så kan vi i tillegg legge til bekymringene for hva de skal bli når de blir store og i det ligger mange diskusjoner om skolevalg og linjevalg. Det igjen medfører å motivere til å gjøre lekser og å gjøre dem ordentlig, holde orden og oversikt i bøker og permer og mapper, ha med gymtøy, linjal, forkle og alt som i følge ukeplanen trengs til en hver tid. Vi kan engste oss over den som er for mye hjemme og henger over pc-en støtt og stadig. Og like mye engster vi oss hvis de kommer hjem etter avtalt tid og ikke svarer på telefonen som alltid får flatt batteri på de mest ugunstige tidspunkt. Vi engster oss for om de smugdrikker, om de har prøvd snus, om de vet om noen som har prøvd hasj eller annen type dop.
Vi ensgter oss for at de ikke skal ha venner, at de føler seg utenfor, at de går på akkord med egne verdier og at de synes vi foreldre er så urteite at de aldri vil ha med venner hjem.
Vi engster oss for om de kler på seg for mye, eller om de kler av seg for mye og legger ut bilder på nettet.
Vi minner på nistepakker og snakker om sunt og variert kosthold, samtidig som vi mistenker mer enn ukentlige turer innom nærbutikken og ukepenger omsatt i kjipe kalorier.
Vi må leve med at den håpefulle prinsipielt ikke viser seg sammen med foreldre innenfor kommunegrensene, og at om så skulle skje at lidelsen ikke er til å unngå så skal man hverken le, snakke, nyse eller klappe.
Kort sagt. Vi engster oss for det meste. Hele tiden.

Alt som skjer som er trist, leit eller ikke helt etter planen vil du føle et snev av dårlig samvittighet for. Du vil undres om hva du har gjort galt, når du gjorde det og hvorfor.
Du vil ligge våken, som om det ikke ble sent nok i utgangspunktet, og lure på hva som skar seg.
Du vil, som mor, konstant lure på hva som kunne vært gjort annerledes. Du vil tenke på om det vinglasset du tok før du fant ut at du var gravid har gitt utslag. Du vil undres om den gangen du sa din hjertens og særdeles lite pedagogiske mening på skolens parkeringsplass sitter like klistret i avkommets hode som i ditt eget. Du vil undres og undres og undres.
Og ingen ting av dette kan du spørre barnet om. Du kan rett og slett ikke spørre en tverr og trassig tenåring om han eller hun hater deg fordi du en gang kylte et kosedyr ut av bilvinduet i fart. Du tør ikke.

For hva om det dukker opp, som av en nattsvart brønn; alle gangene du sviktet som mor?

Så dere tidsklemte småbarnsmødre; slutt å engste dere for om ungen ligger marginalt etter i finmotoriske ferdigheter eller om du går glipp av en sommeravslutning på knøtte-turningen. Slutt å engste deg for om du gjør nok, er nok til stede, gir de riktige verdiene videre og inspirerer, motiverer og heier akkurat passe masse. Ro dere ned og spar på kruttet til barna har blitt litt eldre. Det er da du trenger det.
Og ja, det er godt å ha god tid og jobbe redusert når barna er små. Men de trenger deg kanskje minst like mye ti år senere, selv om de mest sannsynlig vil bruke en enorm mengde energi på å motbevise akkurat det.