Hvem er du?

Hvordan vil du at andre skal huske deg?

Du lurer kanskje på hva som ligger bak et tilsynelatende trist fokus?
For det første har jeg overhodet ikke tenkt å dø, det er ingen sykdommer å melde om og ingen årsak til bekymring.
For det andre har jeg overhodet ikke siktet meg inn på gravferd på statens bekostning og fagre minneord fra samfunnets gullrekke, ambisjonene ligger overhodet ikke i offentlig heder og ære.
Det er enkelt å spørre, men atskillig vanskeligere å svare. Spørsmålet fikk jeg på et kurs forrige uke. I plenum, sammen med en hel del vilt fremmede. Og ikke nok med det...vi måtte tenke ut et motto også. Ouch. Ikke lett når man helst tyr til tafatt humor i slike pressede situasjoner.

Men likevel, hvem er jeg. Hva står jeg for, hva vil jeg forbindes med?
Jeg tenker på dette for tiden; hvordan andre oppfatter meg, hva de forbinder med meg og hva som ville blitt mitt ettermæle.

Jeg vil gjerne huskes som et godt menneske, men hvem skal definere meg som det?
Ungene?
Mannen?
Kunder?
Bikkja?
Foreldre mine?
Mennesker jeg møter på gata og hilser på med navn selv om de gikk på kurs for fire år siden?
Lærerne fra videregående?
Mennesker jeg jobber med?

Dessuten vil jeg gjerne huskes som snill, men hva er snill og når skal jeg være snill?
Er jeg snill når jeg sier ja til å skifte en glidelås for å være hyggelig? Er jeg snill når jeg gir en tier til en tigger? Er jeg snill når jeg gjør noe jeg egentlig ikke vil for at andre skal se meg som snill?
Og hvis jeg hele tiden går på akkord med meg selv, for å fremstå som snill…da mister jeg muligens muligheten til å fremstå som blid, og det vil jeg også gjerne være. Jeg vil være rolig og blid, omtenksom og hyggelig.

Jeg vil huskes for egenskaper som sier noe om det som er inni meg. Ikke det som du ser når du går forbi meg på gata.
Men det er meg.

Andre vil kanskje huskes for at de var polerte, at ungenes klesskap kunne holdt liv i en jordskjelvrammet provins et par tre måneder, eller at hverdagsmaten ville fått Martha Stewart til å henfalle til lovsang.
Og da må jeg tenke litt mer på dette med hvordan jeg vil bli husket, hvem jeg vil være. For hvis jeg skal surmule og nebbe fordi andre gjør saker og ting jeg ikke liker, da blir jeg ikke det mennesket jeg vil bli husket som.
Og det jeg vil at andre skal oppfatte meg som, det er jo slik jeg er . Her og nå, ikke neste uke. Hvis jeg vil være blid og snill, ja da får jeg være blid og snill da.
Jeg tenker ikke bare på hvordan jeg er på gata, i telefonen, på jobb eller sammen med familien. Jeg prøver også å være bevisst på hvordan jeg er dette mennesket på nett. Når jeg leser om andres opp- og nedturer, andres kropper, shoppingvaner og verdisyn. Det hender jeg har lyst til å skrike høyt i avsky, legge inn stygge kommentarer eller vrenge sjelen min utover sosiale medier for å markedsføre mitt syn på saken. Men da er jeg jo hverken snill, blid, god eller omtenksom. Da er jeg ekkel…

Og da hjelper det strengt tatt ikke om folk som møter meg og synes jeg er en sympatisk dame googler meg og finner et lass av drittslenging og sure oppgulp rundt omkring i kommentarfeltene?

Hva tenker du? Er det viktig å bli oppfattet som snill? Blid? Veltrent? Og tenker du på hvem du helst vil bli sett av? De nærmest deg, eller de på den andre siden av en skjerm?

PS. Og hva gjør bildet av pakkekalenderen her? Åjoda. Mest av alt vil jeg bli husket som en god mor. Men jeg vil selvsagt også bli oppfattet som det her og nå. Ikke fordi jeg kjøper ting, men fordi jeg bruker tid på og med ungene. Og om det å lage pakkekalender ikke er definert som spesielt viktig i den store sammenheng så er det definitivt viktig her og nå.