hva er vi så redde for?

Kvinnedagen ja...

Den ler vi litt av. For går vi i tog? Tenker vi over hvor godt vi har det? Tenker vi på hvor godt døtrene våre har det sammenlignet med hvordan våre bestemødre hadde det?

Jeg blir lei når mødre forteller at hverdagen traff dem i ansiktet som en låvedør etter endt permisjon. For ingen ukeblader eller fjernsynsserier hadde fokusert på denne delen av livet - det at tiden blir knappere når det er flere som deler den.
Men på den andre siden; når man ser på forsiden av diverse glinsende publikasjoner så er det vel mer underholdning enn sannhetsgehalt vi søker blant de myke permene?
Eller er jeg den eneste som ikke svelger påstandene om glatt hud, høy rumpe&flat mage på en måned og få sving på sexlivet slik, slik og slik rått? Kan vi bruke disse bladene som referanser?
Er det sannsynlig at en lege eller en jordmor setter seg ned og tar den store samtalen om hverdagsmas, søvnløse netter de neste femten årene, barn som ikke gjør lekser, barn som ikke går, barn som ikke tar telefonen, barn som ikke spiser noe som helst grønt, før du er ferdig med første trimester?
Eller enda tidligere? Kanskje dette skulle vært pensum når vi vurderer å kutte prevensjon?

Hverdagen kommer snikende litt etter litt; før fødsel er det vi som skal klappes på og være midtpunkt. Etter fødsel er det den nyfødte, vår rolle er raskt redusert til støtte&service. Og vi trives. Det er godt å være mamma. Men så kommer dagene når vi skal på kontroll, eller på butikken eller bare trakter etter en real dusj og den lille hjelpeløse hyler som en hyene og er helt uinteressert i å ligge tam og tander i en seng og vente på mor. Det er dager der man ser frem til slutten på permisjonen fordi man endelig skal få lov å sitte ned og spise matpakke uten avbrudd.

Jeg undres hvorfor vi kvinner oppfører oss som om livet er et triatlon hvor det er viktig å være flink, fremst og først? Er det for å imponere menn? Eller kvinner? Eller er det for å unngå å bli avslørt som mindre flinke enn de andre? Er vi reddere for at hun i nabosetet på bussen skal kikke på lårene våre og tenke æsch, mummimamma enn at mannen i setet vis-vis skal se tvers gjennom oss og feste blikket på hun på noen-og-tyve? Er det farligere å bli fersket som kakemiksbaker av klassemammaer enn å servere barna Toros meksikanske gryte for å få tirsdagen til å henge ihop?
Hvorfor bruker vi så mye energi på filleting?

Det er kvinnedag i dag. Jeg skal ikke gå i tog. Men kanskje burde jeg det,
Men jeg tror jammen meg jeg skal kjenne litt på hvor godt jeg har det, og så skal jeg tenke litt på kvinner i generasjonene før oss.
Kvinner som måtte slutte i jobben sin fordi de ble gift, kvinner som automatisk fikk mannens navn når de giftet seg, hjemmefødsler annethvert år, bo på nåde hvis du ikke fant noen som ville gifte seg med deg, ikke få gå på skole selv om du var kjappere i huet enn brødrene dine, ikke få barnevogn før sønnen ble født ( og først få fire døtre). Jeg tror vi har det ganske så bra jeg. Vi må bare slappe litt av, senke kravene bittelitt. For i vårt jag etter det perfekte kan vi fint senke guarden et par hakk uten å ende opp som subbete sjusker.

Jeg tror at det vi higer etter, det vi tror vi må ha for å bli lykkelige er en polert Hollywood-versjon av livet, noe vi har sett på stor skjerm eller lest i en bok eller et blad. Det er ikke noe vi har hørt fra jevnaldrende eller mødre. Det finnes ikke i det virkelige liv.

Til slutt skal jeg sitere en meget klok dame;
Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Da Storesøster og du var barn var jo de fleste av oss mødrene hjemme. Men det var da aldri noen som foreslo at vi skulle stille på skolen med kaker og vafler og at vi skulle grille høst og vår og ha mammakvelder og sommeravslutninger og høsstartsamlinger og trimgrupper og klassekontakter og juleverksted og alt det som dere må stille på ved siden av jobb?
Når dere var på skolen så var det lærerne som tok seg av dere. Mødre var dere før og etter skoletid.

Hva skjedde? Og hvor skal det ende? Når skal vi slutte å være så hysterisk flinke?

PS. Framsiden av Aftenposten i dag preges av at kvinner ikke må finne på å jobbe deltid. Og vet du, du minister; det er ingen selvfølge at de lever opp og blir gamle de barna vi får. Det hender at barn dør. Det hender også at vi i foreldregenerasjonen dør før vi får høstet fruktene av pensjonsoppsparingen.
Hvorfor er det så skammelig å bruke tid på familie? Jeg har hørt rykter om at livet er alle dagene, også de som er her og nå.
Er det så hakkende gærent om vi vil leve disse dagene også, ikke bare de i en fjern fremtid?