Vi kunne helt klart vært flinkere til å benytte oss av de utallige kulturtilbud som finnes rundt omkring. Vi burde vært mer bevisste på å se kunst, nyte musikk og la oss berike åndelig. Men så var det disse helgene da, de flyr så fort...
Søndag var vi imidlertid på Høvikodden og så utstillingen om Sonja Henie. Det viste seg raskt at Queenie er sin mors datter; hun kastet et blikk på kunsten og pilte over i avdelingen for Hollywoodglamour...
Der derimot, lot vi oss inspirere til å arbeide målbevisst for å nå våre mål. For en dame!
Nesten like tankevekkende var statuen på utsiden, som jentungen hardnakket påstod lå der og viste fingeren. Vi gikk noen runder, både rundt statuen og oss selv før vi ble enige om at det ikke var tilfelle.
Men som hun påpekte; hadde jeg måttet ligge der med unger over hele meg ville jeg også vist fingeren...
Og så fortsatte hun - det hender jeg har lyst til å vise fingeren til guttene i klassen når de bråker. Men jeg gjør det bare inni meg. Når har du lyst til å vise fingeren, mamma?
Nja, hva sier man og hvor skal man begynne? Dessverre er man ikke fullt så tilbakeholden som husets yngste...
Jeg synes nok han der viser fingeren. Motivasjonen for det, er jeg deromot ikke helt sikker på. Men hvis jeg hadde ligget og luftet det aller helligste, ville jeg nok gjerne ga gjort det i fred...
SvarSlettSeksåringen sier forresten "fåkkjo-fingeren"...
Det er vel ei dame som IKKE viser finger men som holder en baby på armen og støtter hodet med fingeren.
SvarSlettSvar til din datter: "Ja, mange ganger, men jeg gjør det også bare inni meg" - og sånn har vi det vel mange. :-)