vel møtt, glede

Det er ikke nødvendig å kreke seg i kø opp på de høyeste toppene, sa far i Barndommens dal hver gang det var snakk om fjelltur av en viss verdi. Det er mye å se andre steder også, og der kryr det ikke av turister.

Og så gikk vi, hit og dit, fine turer, lange turer og innimellom - de opplagte løypene som man på en måte skal ha gått for å være fjellfolk. Ettrehvert ble vi, kan man vel si, relativt godt kjent i fjellene rundt Barndommens dal, og visste hvor det var fint å gå og hvor det var steinete å gå. Fjellet var der, stort og velkjent, trygt og en del av oppveksten. 

Men så døde Storesøster og selv om det var i andre fjell og en annen del av verden så var det likevel på en fjelltur. Og gleden forsvant, den ble erstattet av tanker om hva som kan skje, tenk om den steinen vipper, tenk om jeg sklir og faller utfor her, eller der. Tenke, tenke, tenke.

Det er ikke lett å stenge ute slike tanker, men samtidig er det viktig å ikke overføre frykten til neste generasjon og berøve Woody og Queenie gleden ved å gå i fjellet.

Frykten var stor og stygg for noen år tilbake, på vei opp på Galdhøpiggen med Woody. Løse steiner førte til ren og skjær angst, og selv om sønnen aldri merket hvor skrekkslagen mor var merket han godt at her var det ikke snakk om å vike fra mors side, eller ut av syne så mye som et sekund. Det var derfor med blandede følelser man mottok Queeneis ønske om å komme på Galdhøpiggen før fylte ti år .

Men må man, så må man.

Og lørdagen ble booket, strålende vær ble bestilt og alt var klart for fin tur med Queenie, Woody og mormor.

Og det ble så fint!

Jovisst var det glatt ( muligheten for nysnø hadde ikke streifet Fruen), og jovisst var det like bratt som før. Men denne gangen husket man angsten fra forrige gang, og tillot seg selv å ake rolig ned over glatte steiner i Piggura. Og selv om tanken på hva som kan skje om man faller på den side, eller den siden lå i bakhodet, så lå det også en annen tanke der - jeg kan faktisk ta tilbake fjellet!

Og den tanken spredde seg sakte men sikkert, som sol gjennom tåke, helt til skrekken forsvant og bare lå igjen som vanlig mammabekymring. 

Det skal også sies at det å gå bak disse søte små i taulaget ned over Styggebreen og se minstebarnet snu seg og se opp på Piggen med et strålende fornøyd smil, det inspirerer også til flere turer. Og, med tanke på hennes sirlig førte lister over turer som skal gåes neste sommer og året etter, så er muligheten helt klart til stede for gode turopplevelser ( selv om hun, når hun fyller ti år rykker opp blant de sekkebærende på langtur). Og det er så godt, så velsignet godt, å sitte her og tenke ut hvor vi skal gå neste år, hva man vil oppleve sammen med de søte små, enten helt nye steder eller steder man har vært før. Vel møtt, turglede! Vi snører fjellskoene og blir med til fjells!

Og jada, jada det burde selvsagt vært et storslagent bilde fra Galdhøpiggen her. Men siden det er to lett gjenkjennelige barn på samtlige bilder får dere heller nøye dere med bildet i innlegget under og forøvrig nyte utsikten mot Leirungsdalen, Veslefjell og Besshø.