I Barndommens dal ville det vært særdeles uhøflig å ha folk innom uten å by på kaffe, og da helst med kaffemat eller "biteti" ved siden av. Da Fruen endte opp på det noe mer sentrale østland var det naturlig å fortsette med barndommens kaffepushing, og bad derfor friskt inn på kaffe når mødre ( eller fedre) hentet barn, eller om andre stakk innom. Overraskende mange takket nei, og Fruen trakk etter hvert den slutning at man kanskje var dårlig likt og at andre slettes ikke sitte ned og ha en kaffestund.
Når slike tanker først får festet seg, blir de sittende både lenge og vel. Fruen dempet kaffeinvitasjoner og følte seg usikker. En dag nevnte man dette for mor i Barndommens dal; de hadde akkurat hatt en mann på kaffe som hadde harvet opp potetlandet... Den noe uventede reaksjonen kom øyeblikkelig, fra en mor som selv vokste opp der Fruen nå bor, og som kom til Barndommens dal i voksen alder.
Jeg var så overrasket over denne evinnelige kaffepimpingen da jeg kom hit. Alle skulle ha kaffe hele tiden, og det var ikke jeg vant til fra hjemme. Du må huske at ikke alle har dette med seg, og så sier de nei for å være greie og ikke være til bry.
Ser man det, tenkte Fruen. Det man selv vokser opp med fester seg som sannheter og god folkeskikk, men er ikke nødvendigvis riktig overalt. Så med senkede skuldre og nyvunnet kunnskap fortsetter man med å be folk på kaffe, men tar det ikke som et personlig nederlag når noen takker nei.
Men, synes ikke dere også det er hyggeligere med en kopp kaffe ved et kjøkkenbord enn kaldprat i en gang?
Veldig koselig med en kaffe og prat, men det er nok riktig det at vi takker nei fordi vi ikke vil være til bry. Kanskje vil du oppleve at om du er litt mer iherdig takker folk ja fordi de da skjønner at du virkleig mener det?
SvarSlettJeg lærte meg å drikke kaffe da jeg flyttet fra Østlandet til Finnmark for å være lærer. Jeg skjønte raskt at det rett og slett var frekt å be om et glass vann i stedet, selv om det var det jeg helst ville ha. Saft kunne til nød aksepteres, men vann?! Og det skulle helst være kaffe. Så jeg lærte meg kaffedrikking (en pinefull prosess) og tok med meg vanen da jeg flyttet sørover igjen.
SvarSlettJeg er enig i at kjøkkenbordspraten er mye hyggeligere enn å stå i yttergangen, men når det gjelder serveringen, husker jeg mine ungdoms erfaringer nordpå og åpner for flere alternativer enn kaffe :)
Kaffe (etc) er veldig bra og raust og gjestfritt og hyggelig - det føles veldig hyggelig å bli tilbudt kaffe "bare" fordi en skal hente et barn eller gi en beskjed i nabolaget. Vi skal jo ha litt med hverandre å gjøre her i verden, ta oss litt tid til å skravle, le og leve sammen. Om det er kaffe eller noe annet er ikke så nøye - men jeg tenker den kaffen har blitt etablert som et veldig enkelt og greit symbol, en gest, noe alle kan tilby - og mange liker...
SvarSlettJeg bor nå i "Bakkebygrenda" i utkanten av en storby på Østlandet, her har jeg drukket og servert mye kaffe både ved kjøkkenbordet og i ved sandkassa gjennom disse årene. Oppveksten på landsbygda - også Østlandet - innebar mer avstand, folk stakk rett og slett ikke innom på den måten, man måtte bli invitert slik at en fikk vasket vinduer og bakt rullekake først. Sånn var det. - Bortsett fra min innflytter-far, da, (fra Trøndelag), han tok seg noen runder i nabolaget, og fikk kaffe ved alle kjøkkenbordene. Og det syntes nok alle var et trivelig brudd på "det vanlige".
Så, fortsett med kaffe (etc), du - det skal jeg og!
Takk for kaffen. Jeg synes så avgjort det var hyggeligere enn å bli stående i gangen :)
SvarSlettHei
SvarSlettMå si du har en utrolig bra blogg!
Ramlet tilfeldigvis innom deg for en god stund siden i forbindelse med googling av noe sømgreier- og etter å ha vært innom deg noen ganger har det demret for meg at jeg nok tror vi har tråkket våre ungdomssko på samme videregående skole i den så mye omtalte barndommens dal...for (ikke) så altfor mange år siden..
Høy gjenkjennelsesfaktor her i alle fall- jeg har også overrumplet ganske så mange barnehentere med kaffeinvitasjoner..og det tror jeg egentlig jeg har tenkt å fortsette med..
Legger oss til som følger- emaljepikene liker slike driftige damer som deg!
Ingvild M (netty)
Fortset å invitér på kaffe, fru Storlien. Du kan bli ein trendsetjar! Artig med alle desse bloggarane frå Barndommens dal - så var det kanskje ein bra skule vi gjekk i likevel - eller er det dei høge fjella eller jordsmonnet i Barndommens dal som avlar skrivekløe?
SvarSlettRita
Elisabeth: jeg insisterte veldig en gang, med det resultat at jeg fremstod som venneløs og ekstremt kontaktsugen...Det var ingen suksess!
SvarSlettGunhild: Folk får jo te, eller vann også, men jeg e rså vant til at det heter kaffekopp:) Dette har vel blitt litt enklere etter hvert, nå er det flere som ikke drikker kaffe.
Underveis: Jeg liker sånne som faren din, de myker opp det vante mønsteret. Og når det ikke er så planlagt ligger også lista for servering samt polering av hjem lavere.
Gunnhild: Du e rabsolutt velkommen tilbake:)
Emalje-Ingvild: Nå ble jeg veldig nysgjerrig på hvem du er! Må nok hjem til Barndommens dal og skumme gjennom gamle russeaviser!
Rita: Det var en bra skole, selv om undertegnede i perioder var lite mottagelig for lærdom!