Det hender man ikke føler seg som en vinner i livets lotto:
1. Man henter barnet på sfo. Barnet vil ikke hjem, men det vil du. Dette resulterer i lite pedagogisk utblåsning på skolens folketomme parkeringsplass. Litt for sent oppdager man at man slettes ikke er alene på nevnte parkeringsplass, noen biler bortenfor står et stirrende menneske. Noen dager senere ser man samme menneske avbildet i lokalavis. Mennesket jobber i offentlig etat som tar seg av barn og unges ve og vel.
2. Du sitter glad og fornøyd på kafe når telefonen ringer og et vilt fremmed menneske mener å ha en avtale på systua. Dette stemmer selvsagt, man må ile hjem og improvisere sammen en liten prøve-bolero i løpet av den tiden det tar kunden å gjøre andre små ærend.
3. Et besøkende barn glemmer enda en gang å lukke ytterdøra. Dette oppdages fordi man ser bakbeina til lystige Laika forsvinne over naboens plen. Siden man ikke vet at barnet man ikke kjenner spesielt godt fremdeles står i gangen sier man sin hjertens, men ikke særlig hjertelige, mening om dette mens man rasker sammen hundebånd, hundeleke og godbit og går på jakt. Når man går ut ser man bakbeina på gjesten forsvinne over plenen.
4. Som en oppfølger til punkt tre ringer telefonen og et menneske lurer på om vi kan tenke oss å hente den lystige. Når man spør hvor hun er, er svaret der hun alltid er.
5. Og sist men ikke minst. Hvis noen spør hva du synes om en bestemt bunad, sjekk om h*n muligens har denne bunaden i sitt eie før du kommer med et ærlig svar.
Ja - vårt daglige strev, sånn er det. Eller på vår alle felles nettopp overståtte nasjonaldag, når man har strøket skjorter og pusset sko, og bakt (glutenfrie) kaker til skolens ettermiddagsarrangement og funnet flagg og dekket bord og plukket blomster til seint på kveld, og stått opp kl veldig tidlig og fikset og ordnet seg selv og alle barna og bunader og søljer og sløyfer og flettebånd osv og så kommer med de to eldste kl også veldig tidlig til fots til skolen for å levere kake og heise flagg og stille opp som voksen til å følge førsteklassinger i DET STORE TOGET i Oslo sentrum (og er hyperstressa over det, fordi det er ikke akkurat en dag å "miste et barn" på)- en får stilt opp seg selv og egen første- og tredjeklassing til og med før rektor hilser og alle i hele landet i grunnen burde være veldig imponert og fornøyd over innsatsen når klokka enda ikke er åtte - da bemerker altså damen ved siden av surt at det var da veldig frekt å stille seg ved siden av henne (hva, var det ikke en ledig plass der, jeg tråkket da ikke på noen???), - da blir en målløs - men det er jo da en burde sagt så vennlig og søttendemaiete "Gratulerer med dagen til deg også - så fint at vi kan møtes her og heise flagget sammen" - for det er vel en fellesskapets dag.... (Hva er det med folk?!! Hvis de ikke vil stå ved siden av noen, hvorfor da møte opp til flaggheising på 17. mai?). Jaja, enkelt skal det ikke være her i verden.
SvarSlettDet streves her i huset og! Denne uka har vært bratt med stor B! Stor klem til deg. Det aner meg at du trenger litt oppmuntring akkurat nå!
SvarSlettÅh! Jeg kjenner meg igjen. Har hatt et par sånne dager nå jeg også.
SvarSlettÅ få en lite gjennomtenkt utblåsning når man henter på sfo og slike ting. Sukk!
Men man prøver jo hele tiden å gjøre sitt beste, ut fra omstendighetene rundt.
Stor klem fra meg til deg:-)
He-he. Det kan man si sånn i ettertid :) Stilsikker beskrivelse av velkjente opplevelser.
SvarSlettHahahah, ja jeg mener ikke å le - men du er rimelig god på å beskrive hverdagen slik den er for de fleste av oss! Det er gjenkjennelseseffekten din som er god vet du!!
SvarSlettJeg lager marsipankaker til folk som bestiller det, og jeg HAR laget to marsipankaker på under en time en gang...lykken var å ha ferdige roser i en boks i kjøleskapet, og ja, jeg raste ned i butikken og kjøpte ferdigbunn... men det sa jeg jo ikke...skitt sann, har jeg lovet bort to kaker i dag ja...stilig...
Been there done that, kan jeg bare si for meg sjøl. Eneste forskjellen her er at jeg ikke syr bunader. Men jeg har i åras løp holdt en rekke foredrag og gjerne på kveldstid, og det er klart, at når noen ringer og sier at de har sitti og venta på kveldens hovedtaler en halvtime nå og du sitter langt inni skauen og slapper av endelig... - så...
Og ja, jeg HAR stått og ropt til niåringen at om han ikke spiser mat nå (han spiser LITE, og da mener jeg LITE) - så kommer han til å ende på sjukhus og få stappa maten gjennom slanger ned i magan!
STEDET jeg gjorde det på var ikke velvalgt. for å si det sånn.
ser du - de fleste her kjenenr seg igjen.
Nyt pinsen, slapp av og sleng beina på bordet!
Huff! Noen dager altså ... er man nesten prisgitt! Man må bare overgi seg og prøve se humoren :) ikke alltid like greit, men en god løsning når man får det til! Med ønske om mindre bratte dager ;) Klem!
SvarSlettHa ha ha! Rart det blir folk av de ungene gitt! ;-) Av og til fordufter både pedagogikk og tålmodighet - og det må være lov. Morsom du, fruen. God pinse! Hilsen Synline
SvarSlettUnderveis: Hmmm, merkelig dame det der. Det fyrer opp under min oppfatning at enkelte burde ta ansvar og bosette seg på et særdeles avsidesliggende småbruk!
SvarSlettHH: Jeg øver meg på å klage! Det aner meg at livet er enklere om jeg blir flinkere til å slippe ut litt damp av og til.
Eirin: Utblåsninger på sfo er flaut, men jeg smiler pent til de som jobber der og håper de glemmer...
Gunhild: Takk, du aner ikke hvilken hjelp det er å skrive dett ned, det blir liksom litt fjernere da.
Tone: Takk for det! Hm, ja barn som ikke spiser, det har vært noen utbrudd i den sakens anledning også.
Embla: DEt går opp og ned, og litt sidelengs...mest sidelengs!
Synline: jeg er dypt takknemlig for at jeg ikke har pedgogisk utdannelse!