Litt lenger oppe i Barndommens dal hadde de en prest som holdt seg til det danske språk. Der heter det kantøflo ( kartofler).
De søte små har, og har hatt, sine oppheng i mat de ikke kan spise. Woody kunne antakelig vært vegetarianer og setter gladelig til livs store mengder frukt og grønt. Han styrer unna alt som
ligner på saus, og tygger bedrøvelig på tørre poteter. Queenie er selveste sausedronninga og er svært behjelpelig med smaking av saus. Hun er mer skeptisk til grønnsaker, men har begynt å myke opp. Vi har nå kommet fram til at hvitsaker ( blomkål),og gulsaker ( kålrot og gulrøtter ) er noe helt annet, og dermed spiselig. Ingen av dem synes kokte fargesaker er nevneverdig godt.
Da Woody var liten hadde han en periode på halvannet år hvor det ikke skulle poteter bak tennene hans, og det var ingen unntak fra denne regelen.
En dag utbrøt Fruen i ren desperasjon, Men Woody det er jo ikke potet. Det er jordepler!
Og gutten spiste, den dagen og neste dag. Helt til vi trodde potetblokkaden var over og fortalte at jordepler er hva poteter kalles i Barndommens dal. Da var det jevnt slutt, til den dagen grimme mor innførte forbud mot pommes frites. Ingen kokte poteter -ingen andre poteter. Det hjalp.
Det er psykologisk betinget det greiene der, det er jeg helt sikker på!
SvarSlettNår vi spiser middag og er dumme å spør om Lillebror skal ha grønnsaker, rynker han på nesa og er lite intr.
Dersom jeg istedet spør:
-skal du ha grønne trær? JA
-Skal du ha hvite trær? JA
-Grønne fotballer? JA
-Oransje piler? JA
Men det stopper der, jeg er fornøyd ungen min spiser blomkål, brokkoli, rosenkål og gulrøtter.
Desuten ELSKER han poteter, men de må serveres med en klatt smør og en kvett melk, da lager han nemlig potetstappe ala Lillebror!
Det er ikke lett det der, jeg kan liksom ikke huske at vi hadde noe valg - maten skulle spises. Skjønt jeg satte strek ved torskerogn fra boks ( ugh)
SvarSlett