Fruen ble nesten blank i øynene i går, da hun så naboene, de nybakte foreldrene debutere som barnevogntrillere. Det gikk smått, det var ikke mange meter mellom hver stopp for å sjekke at alt var vel i vogna. Man blir satt tilbake i tid, til vinteren for elleve år siden. Da var det vi som trillet sammen, med jevne pauser for å kontrollere at alt stod vel til med lille Woody som jamret og skrek. For syv år siden var vi mer blaserte, da trillet Fruen friskt av sted alene, og Queenie sov som en stein.
Da gårsdagens trilletur var vel overstått gikk damene i huset opp med gave - det håndstrikkede teppet. Mor og barn hvilte, mens far var matt i blikket og kunne berette at den lille ikke var mer enn måtelig samarbeidsvillig. Lua var svært populær, vi får håpe vognteppet også faller i smak. Og ja, selv om de ikke strikker selv liker de tydeligvis håndstrikk og ull!
Nå venter vi på å få se miraklet, og Queenie er rystet over at Fruen har snakket med den ferske far to ganger uten å ha vett på å spørre om navnet...
Rart hvordan tiden flyr ja,Hadde noe av den samme opplevelsen her en kveld.
SvarSlettHar da begynt med Scrapbooking og var på jakt etter bilder jeg kan "pynte" opp.
Og der fant jeg bilder av poden den gang han var helt ny. SÅååå søt,og så uskylidg.
Sprøtt når jeg tar fram de små strikkeplaggene,og sammenligner med dagens klesstørrelser.
Godt med tur nedover memory lane innimellom.
Håper de blir glad for teppet,det tar jo lengre tid å strikke enn det ser ut som.
Huff ja, det går så altfor fort. Får nesten lyst på en liten en igjen, men så klapper jeg på bikkja isteden og venter på barnebarn!
SvarSlett