Når alt blir svart

Det hender det blir sene kvelder med strikketøy eller en god bok. Tiden etter at de søte små er i seng er fredelig. Man kan ha en liten hund på fanget, klø henne bak ørene og snakke rolig med henne om viktigheten av å ikke by altfor villig på seg selv. Høvdingen jobber ved kjøkkenbordet, vi sitter i stuen og det er fred og ro. I går kveld var en slik kveld. Endelig hjemme etter kurskveld og diverse annet var det vanskelig å komme i seng. Så blir det for sent igjen og når man omsider kommer seg opp trappa og inn på badet er man omtrent segneferdig og vet at dette må det bli slutt på. Mer søvn må til. Mens man står vaklende foran speilet og beskuer resultatet av for lite søvn, for lite trening, for lite sminke blir alt svart. Helt svart. Trøtt og uopplagt tror Fruen rett og slett at dette er slutten, nå dør jeg. Man famler seg gjennom gangen, kommer seg under dyna med skjelvende hake og forbereder seg på å aldri våkne mer.
Så, i det panikken er i ferd med å ta overhånd hører man en dyp stemme i rommet Åja, det var sant. Jeg fikk en sms for halvannen uke siden om to timers strømstans. Det må være nå.
Noen ganger er det så uendelig mye bedre å høre stemmen til Høvdingen enn fra han der oppe...