Høvdingen har en jobb som innebærer noe reising, og når Høvdingen ikke er hjemme på høvdingsetet må Fruen være husfrue og styre gård og grunn og hund. Det går sånn noenlunde - vi har en liste med gode hjelpere som stiller som barnevakt ved behov, vi har samkjøring til korps og muligheter for å være med venner hjem. Nå har Høvdingen fått tilbud om en jobb som kan innebære enda mer reising. Fruen må i så fall kutte ned på kursvirksomhet i uka og fokusere på helger. Eventuelt må man opparbeide større tillit til hvor mye de søte små kan være alene hjemme.
Det interessante i denne prosessen er reaksjonen fra dem man har snakket med - fokus ligger mye på hvordan man skal orke å være så mye alene med de søte små. Ingen har stilt spørsmål ved hvor smertegrensen går ved å ikke være sammen med sine barn. Og man lurer - hva om mor fikk tilbud om en turnusordning som innebar flere uker av sted ( og riktignok da også flere uker hjemme)? Ville vi også da fokusert på hvor slitsomt det er å ha barna om seg hver dag, eller ville vi fokusert på alt man går glipp av?
Fruen tenker som så at det er vinning og tap i de fleste situasjoner. Hvis man ender opp med å være eneansvarlig noen uker i slengen så får det være slik, og så får man glede seg over nærheten til barna, muligheten for skype og utvidete feriesjanser ( vi liker ferie). Så får man leve med hatsituasjoner når det faller halvannen meter snø på en natt, bikkja stikker av og ungene er syke. For hallo, slikt skjer uansett aldri når mannen er i huset uansett.
Jeg må innrømme at jeg skjønner spørsmålet veldig godt.. :-) Jeg synes det kan være slitsomt å være alene over veldig lang tid med barna. Nå er jeg deltidsmamma og dermed alene med dem ennenhver uke. Som funker fint. Det er deilig når de kommer og ganske fint når de drar nen ganger også.. (De bor i nærheten, og det er sjelden det går en hel uke mellom hver gang jeg ser dem.)
SvarSlettEn ting er å være alene med barna, noe annet er om man trives med å begrense jobbingen sin. Og det må jo en bare kjenne etter om man gjør..
Men du har rett.. det er sikkert ikke mange som stiller spørsmålet om hvordan høvdingen orker å være så lenge borte fra barna sine om gangen. Så da får jeg gjøre det da: Hvordan orker han? :-)
Jeg skjønner også spørsmålet - det er mye ansvar og få pusterom når man er alene med barna. Hva angår jobbing så er det vanskelig - kurs er morsomt og hyggelig og en god inntekt. Lite fristende å gi slipp på det. Og hvordan han orker...Jeg vet ikke. jeg håper jo han er fornøyd med hvordan ting rusler og går når mor styrer skuta og at han vet barna har det godt?
SvarSlett