I anledning Michael Jacksons død, har man snakket en del om døden rundt omkring i diverse sammenhenger. Det har ikke vært noe stort tema her i huset, Fruen tror den godeste Jackson er et litt for perifert bekjentskap til at det gjør varig inntrykk på barnesinnet. Og som Woody sa, det er jo så mange andre som dør hele tiden, hvorfor snakkes og skrives det bare om M.J?
De søte små har hele livet hatt en tante i himmelen, som en spesialfadder å regne, og har vært med på kirkegården siden de var bittesmå. De kjenner tremenningen som skar ut steinen som står der, og vet det er plass til mormor og morfar der også når den tid kommer.
For to år siden døde en av Høvdingens yngre søstre etter lang tids sykdom. Vi hadde åpen kiste og minnestund for familien et par dager før begravelsen. De søte små var da fire og åtte år gamle, og vi valgte å ta dem med. Det skapte ingen frykt for døden, ingen søvnløse netter. Vi har hele tiden klart å samle overskudd til å snakke med dem, forklare hva de ser og hvorfor ting er om de er. Det er ikke lett for småbarn å forstå hvordan en hånd kan bli så stiv og kald, og selvsagt dukker det opp spørsmål av den sorten man egentlig ikke makter å forholde seg til som tetthet av hodeskaller på en kirkegård, forråtnelse og andre deler av naturens gang. Det er ikke lett å svare på dette, for man vil jo gjerne bare lukke øynene og ikke tenke på det selv.
Men, det Fruen vet, er at barn har et mye mer avslappet forhold til døden enn mange voksne. De aksepterer livet som det er, de spør om det de lurer på uten tanke på empati og morbide detaljer og de fordøyer dette. Vi har fokusert på at døden er naturlig, om enn ikke alltid rettferdig, og at det er verre for oss som er igjen. Ettersom ingen vet hvordan det er etter døden, har vi valgt å fokusere på dette som en hyggelig opplevelse, ikke slik at man skal oppsøke det selv, men det er en overgang til noe annet.
Tror dere har håndtert dette på en god måte, jeg. Det er viktig å være åpen for barnas spørsmål. Jeg har en venn som ikke engang vil ta med seg sine egne barn i begravelser. Det tror jeg blir helt feil. Da oldemor døde for et år siden, snakket vi masse om døden her hjemme hos oss. Så langt virker det ikke som om det har gjort noen "skade". Jeg tok imidlertid ikke med meg ungene for å se på henne, mest fordi jeg var redd for hvordan jeg skulle reagere selv. (Første gang for meg..) Men det gikk fint, så neste gang det skjer, blir nok ungene med.. Da tror jeg de ser det samme som jeg: at døden i seg selv (etterpå) ikke er det minste skummel. Bare naturlig.
SvarSlettSå bra, jeg tror det er helt riktig å la barna være med. Det er som du sier, ofte slik at barn er mer avslappet angående døden - de vil også være mer avslappet senere i livet når slikt skjer.
SvarSlettOg så fint med den fadderen de har i himmelen - din søster betydde og betyr stadig mye for deg, i for stor grad til at ungene dine ikke skulle kjenne til henne :) nå lærer de å kjenne en som eksisterer, ikke i kropp, men i minne og hjerte - og de får være del av et felleskap som var før deres tid ...
Hjertet ditt er så fint! :) mildt og varmt, jeg får inntrykk av at du renner litt over av kjærlighet og omtake :)
Stor klem til deg!
Her i huset har de små også blitt introdusert for døden. De spør, og vi svarer etter beste evne. Det har vært en del av vår voksne sin hverdag, og da har det for oss vært naturlig å innlemme barna i dette. Mitt inntrykk er at dere har taklet dette slik som er best for dere og det er det viktigste. Vanskelig med fasiter i slike situasjoner.
SvarSlettFellessvar: Takk for at dere er enige. Jeg tror, som dere, at åpenhet er viktig. Jo mere vi forklarer og bortforkarer, jo mer skremmende blir det. Apropos dette med å se/ikkese avdøde, så er dette veldig opp til den enkelte. Jeg kommer nok til å skrive litt mer om det.
SvarSlettOg Embla - jeg er ikke spesielt snill, jeg bare later som:)