Fruens første bunad

I barndommens dal var bunad svært utbredt, og de fleste jentene i klassen hadde bunad i relativt ung alder. Fruen og storesøster var ikke helt der, så vi debuterte da vi ble konfirmert. på denne tiden var det en godt voksen dame i bygda som vevde stoff og sydde til stort sett alle jentene, med det resultat at alle så prikk like ut. Dette var selvsagt svært gjevt for oss fjortenåringene! men da fruen skulle til pers, kom mor med mormors gamle bunad og presenterte den som et strålende alternativ. Den var en del eldre, vevd av plantefarget garn og så absolutt ikke ut som de andres bunader. Skrekk og gru. Som om ikke dette var ille nok, var den selvsagt altfor vid og måtte syes kraftig inn. Ferden gikk til fars gamle tante, som var bunadsyerske i nabobygda. Et ugift gammelt vesen med skarpt blikk og enda skarpere tunge.
Man gledet seg ikke...Der stod da fruen i et seil av en bunad, sjenert, flatbrystet og svært lite villig til å tenke seg muligheten av senere vekst. Gamletante tok et realt tak i stofffet i hver side av livet, strammet til og spurte om vi skulle sy den så den satt eller om vi skulle ta høyde for litt utvikling. Så målte hun mor opp og ned, og fulgte opp - skjønt ho ha nå kje så mykjy å slækte på da.
Stillheten var total.
Bunaden ble brukt på konfirmasjonsdagen, og så hang den både lenge og vel i skapet. Da fruen var rundt 25 år kom den i bruk igjen, og måtte ganske riktig syes ut. Men da var gamletante død, så hun fikk aldri sett hvor lite fruen ligner på sin mor.
det har vært en del konfirmanter hos fruen de senere årene, de skal ha ny bunad eller gamle skal syes om. Fruen gjør sitt beste for å gi disse ungjentene en noe bedre følelse enn den hun selv fikk der hun stod og følte seg som ei brødfjøl uten potensiale.