småkaker og andre godsaker

Småkaker på kaffebordet...da er det jul, god tid, hyggelig besøk og definitivt null stress. 

Sjakkruter har lenge vært blant de faste innslagene på julens kakebord her i huset. Men må de være sjakkrutete hvert år? Kan de kanskje være litt annerledes? Hva med et midtpunkt i kontrastfarge?

Jeg liker å finne litt egne varianter på det tradisjonelle, og i år fikk jeg endelig tatt meg sammen og satt av en liten deigklump til prosjekt sjakkblomster:

Jeg tilsatte konditorfarge i deigen til den hadde ønsket farge. Da ble samtidig deigen klissete, så jeg fylte på med hvetemel igjen til denne klumpen hadde samme konsistens som de brune og hvite delene. Trillet to brune og to hvite pølser av lik tykkelse og en tynnere rosa pølse. Fremgangsmåten er som på vanlige sjakkruter, først en brun og en hvit underst, så den rosa i midten, og så en hvit og en brun øverst. Pakke pent i plast, la hvile i kjøleskap, kutte i skiver og steke.

  

Mormors gamle glass brukes ikke lenger til hermetiserte pærer, men er særdeles velegnet for skrytevennlig oppbevaring av marsipan og brente mandler. Jeg liker å kombinere nytt og gammelt og synes det er ekstra hyggelig å kunne hente dette gamle hos familie. Det er på ingen måte noe galt med loppefunn, vi har plenty av de også, men det er viktig å kunne vise både de søte små og oss voksne at det finnes mye fint i egne skuffer og skap også.

Også pepperkaker da. 

Jeg er ikke sikker på om jeg eller ungene synes det er morsomst når pepperkakeformene hentes opp fra boden og vi kan sortere ut hvilke vi skal bruke i år. 

Jeg tenker ofte på hvor store de søte små har blitt og spesielt tydelig blir det når vi gjør aktiviteter som jeg før måtte styre med jernhånd.
Som pepperkakebaking...det er tross alt ikke så mange år siden jeg la opp baking og pynting etter et stramt tidsskjema av typen bake før barne-tv, mens de søte små så barne-tv kunne jeg vaske bord og benk og gjøre klar melisglasur. Så pyntet vi etter barne-tv og vips var det leggetid for to og kjøkkenrydding for mor. Og en liten sms til far som gjerne befant seg på andre breddegrader.
Nå for tiden er det ene barnet ikke spesielt interessert i baking og pynting og det andre barnet er særdeles selvgående og ser for seg selvstendig baking om kun kort tid.

  

I høst kjøpte jeg konditorfarge på Waitrose i London, gul, grønn, rød og blå. Ikke fordi det var så mye penger å spare, men fordi jeg likevel var og kikket i bakeavdelingen. Og så tenkte jeg med gru på de årene i min barndom da konditorfarge var skrekk&gru&forbudt ved lov. Jeg tror ikke det er de få dråpene med kunstig fargetilsetning som tar knekken på folkehelsa vår...

Neste helg skal vi ikke bake. Da skal vi lage julepynt. Det gleder jeg meg til!

Dagens tips: montering av pepperkakehus

Jeg er glad i løsninger som gjør livet enklere, jeg trenger ikke fortsette å gjøre ting på gamlemåten hvis jeg finner en løsning som gjør fremgangsmåten lettere, mindre smertefull eller mer effektiv. Noen ganger tryner jeg grundig på første forsøk selv, som da vi laget marsipan og farget den uten å bruke engangshansker. Andre ganger får jeg små tips fra slekt og venner, som dette med karamellene: 

I år som i fjor skal vi unngå smeltet sukker når huset skal bygges. For selv om det er langt mellom de virkelige gode husmortipsene fra Fru Storlien så skal dette gjentas:

Smelt Smørbukk-karameller til en boblende masse, dypp delene som skal settes sammen i denne massen og klem de sammen. Slik får man et solid byggverk, unngår svidde fingre og vond smak på huset.

Etter at gullsmedonkelen kom med dette tipset for noen år tilbake har ihvertfall vår  husbygging blitt en mye hyggeligere affære. Det er slutt på at Fruen med røde fingre og svart sinn står over en panne med smeltet og sprutende sukker mens de søte små er sendt i eksil. Og som en ekstra bonus; det er plent umulig å bruke opp hele posen med karameller på å bygge et hus...

Og på tampen - hvis dere er som oss og velger å gå for et ferdigkjøpt byggesett; kjøp to. Det er alltid minst en del som er knust. 

PS. bildet er noen år gammelt, men det er rart med det...nå som vi begynner å nærme oss sirlig pyntede pepperkaker igjen ser jeg sjarmen i de lett overdekorerte kreasjonene fra tiden da de søte små var små. 

Kikler du?

Et ord jeg har vokst opp med og som jeg etterhvert har skjønt at ikke er standard i de tusen hjem er verbet å kikle.
Altså å se med kikkert.
Hjemme i Barndommens dal ble kikkerten flittig brukt av far i jobbsammenheng, og jeg var vant til at når vi kjørte til hytta kunne han på kort varsel saktne farten, svinge ut i veikanten og kikle etter rein. Kjempestas da jeg var i tenårene...



Ungene har hver sin kikkert som stort sett brukes på fjellet. Bortsett fra den ene gangen da en ganske liten Woody akkurat hadde fått kikkert og jeg fant ham bak gardinet hvor han hadde strålende utsikt til nabostua der det var fotballkamp på storskjerm...Vi ble raskt enige om at dette er ikke-ønskelig oppførsel. Nå står den  kikkerten hans i stua, i kikkertveska som far i Barndommens dal har laget.

  

Askebegeret var min morfar sitt, og har fulgt meg fra den første hybelen. Nå er det fylt med kongler som skal brukes til julepynt, jeg må bare finne ut hva og hvordan. Jaja, heldigvis er  det lenge til jul.

Fint, ikke sant? Navneskilt og gode greier.

Gjør-det-selv: enkel julekurv

Noen suger til seg kunnskap og teknikker som en fuktig svamp mens andre trenger litt mer tid. 

Selv trenger jeg ofte litt tid til å fomle, knote og være frustrert. Og etterhvert har jeg funnet ut at det er helt greit, så lenge jeg er tålmodig og får det til til slutt. Men samtidig er jeg bevisst på denne følelsen av å sitte i et hjørne og ikke få til noe som helst, være omgitt av krøllete glanspapir eller halvtovet strikkegarn. Og akkurat dette, det å være bevisst sine egne svakheter, velger jeg å huske når jeg skal undervise eller veilede. 

Derfor viser jeg i dag den andre julekurva, den også jeg fikk til helt fra tidlig alder. Det er mye hyggeligere for alle om de av oss som er litt trehendte også får oppleve mestringsglede og derved få økt motivasjon for å gå videre til mer avanserte oppgaver.

Dette innlegget, som viser hvordan du lager en enkel juletrekurv bestående av to sirkler, ble første gang publisert for to år siden. Jeg synes da som nå at slike kurver er søte, og de har den store fordel at de er ganske lette å lage - noe som kan være en stor fordel i en ellers hektisk adventstid hvor både den ene og den andre kan føle seg lettere oppjaget.

1.  Lag en rund mal av stivt papir og klipp to stykker i papiret du vil lage kurven av. Brett de to delene på midten, med den fine siden ut.

2. Legg delene mot hverandre slik at de danner et hjerte. Ta de fra hverandre igjen og smør et tynt lag med lim på den ene delen. Fest delene slik at du får en kurv; brettelinjen i de to delene danner kurvens sider.

3. Lag hank. Den festes inni kurva, enten med lim eller tape.

Hvis du lager denne  eller gårsdagens flettede julekurv sammen med småbarn vil du muligens erfare at det lønner seg å klippe delene på forhånd. Ivrige små hender sliter hvis delene ikke passer sammen og ivrige små hoder kan da blir utålmodige. Selv om det å øve seg med butt saks er fint for motorikken kan man kanskje holde fokus på hygge nå like før jul og heller klippe når kravet til to like deler ikke er fullt så viktig.

Gjør-det-selv: flettet julekurv

Da jeg for et par år tid tilbake skrev et innlegg om kunsten  å flette julekurver ( og min manglende mestring av nevnte kunstart) hadde jeg vel ikke sett for meg at dette skulle bli et såpass populært innlegg.

Derfor sender jeg innlegget ut på nytt:

Og et tips til dere som surfer etter enkle ting å gjøre på juleverksted for voksne - det er ganske mange som ikke husker helt hvordan man fletter julekurver... 

For noen uker siden måtte jeg med skam erkjenne at et og annet av barnelærdommen hadde gått tapt, og jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvordan jeg for noen decennier siden flettet julekurver.

At jeg lærte dette i tide til å innvie tolv ivrige unger i kunsten skyldes to ting:

1. Jeg måtte, rett og slett

og 

2. En tålmodig Høvding med god hukommelse

Kanskje aller mest punkt 2...

Men, det jeg savnet i min jakt på flettede julekurver var en aldri så liten trinnvis forklaring, for oss som ikke har svennebrev som kurvmakere eller er intenst inne i tradisjonell julepynt. 

Og med dette i bakhodet, en kombinasjon av det jeg savnet og det jeg ikke skjønte på egen hånd har jeg satt sammen en liten guide:

1. Lag en mal. Det viktige her er at avstanden fra C til D er like stor, eller helst et par millimeter større enn avstand A til B. Hvis det er omvendt har du ikke mulighet for å trykke den ene delen inn i den andre og du ender opp med en julekurv som sårt trenger en runde under strykejernet ( anbefales forøvrig ikke).

2. Klipp to deler, mot brett i papiret.

3. Begynn fletting. Over, under, sjekk at baksiden blir lik forsiden og at kurven kan åpnes. Hvis noe ser galt ut; begynn på nytt.

4. Jo flere hakk/åpninger du klipper innover jo flere fletninger får du. Et tips kan være å begynne i det små og øke ambisjonsnivået etterhvert.

5. Det er alltid litt fiklete å få den siste remsa gjennom. Og det kan føles som om den bare svever fritt uten å holde de to delene sammen. Ta det helt med ro, når naboen smetter på plass sitter kurva som et skudd og du kan begynne på neste!

Denne stakkaren mangler hank.
Hanken bør være såpass lang at du fint får festet kurva på en grein på juletreet, og passe tykk. Og ja, det er sikkert dumt å si passe tykk, men det er ikke fint med en kjempebred hank på en liten kurv, og en trådtynn hank på en solid kurv ser ikke alltid særlig tillitvekkende ut heller.

hanken festes på innsiden, bruk limstift eller en liten bit med tape.

Det er noen år siden sist jeg kjøpte glanspapir, og derfor var det litt spennende å se på utvalget. Dere vet; skiftende tider, skiftende trender.
Det gjelder tydeligvis ikke glanspapir. Det var nøyaktig de samme fargene som før. Men om du ikke lar deg imponere over fargeutvalget kan du selvsagt bruke annet papir, eller filt. Eller bånd? Hva med never?
Metervare går også an, men da bør du stive opp stoffets vrangside slik at det ikke frynser seg fullstendig opp.

I det hele tatt, mulighetene er mange.
Lykke til!

Syv år med Laika

I dag er det syv år siden en liten firbeint lodott inntok huset. Hun gråt ynkelig hele veien fra barndomshjemmet og snek seg beskjedent og ubesluttsomt langs veggene den første tiden.

Hun sluttet fort å være beskjeden og overtok med den største selvfølge sofa, stoler, senger, dukkevogner og gjorde i tillegg noen heltemodige og nesegrusende forsøk på å innta kjøkkenbenk og spisebord. Hun spiste mat, gulvlister, sko og belter. Hun spiste tyggegummi med bringebærsmak og gummigodter så lenge det ikke var antydning av lakris.
Ikke bare var hun over alt hele tiden, men hun var også under, bak, foran og mellom. Hun var rett og slett urimelig energisk og det hendte vel en gang eller to ( eller tre ) at jeg truet med å annonsere lodotten på Finn.
Det har blitt bjeffet på postmannen, sønnen til naboen, katta til den andre naboen, løvet som falt ifjor, kundene som skal på systua og hundeglam fra fjernsynet. Sofaryggen er hunderumpeformet foran utsiktsvinduet og hvis den hunden kunne snakke ville vi visst alt som skjer i gata. Andre hunder bejubles, så sant de ikke er schæferlignende, og hun tar sitt mulige vertinneansvar alvorlig og byr intenst på seg selv.

Men gradvis, nesten uten at vi merket det, skjedde det noe. Brikkene falt på plass, og hunden innså at det ikke var tvingende nødvendig å være så på absolutt hele tiden. Gradvis ble det hyggelig å bare ligge, foran ovnen, i sofaen, i en stol, under senga, i senga, på et fang, i en armkrok. Hun er den vi alle hilser på hver gang vi kommer hjem, hun er den vi alle sier hadet bra til før vi går. Hun får kos, alle har en klapp, et smil eller en runde mageskvalpende kløing å by på.

Det følger arbeid og ansvar med det å ha en hund i hus. De skal mates, luftes og oppdras. De må på feriekoloni når vi skal på ikke-hundevennlige aktiviteter og de vil minst en gang spise noe de ikke burde spist. Og da tenker jeg ikke bare på sånn de blir syke av, men sånn som vi faktisk hadde tenkt å servere ( middag, kaffemat, pepperkakefotballbane).

Men alt i alt, syv år med Laika kort fortalt - jeg blir stadig overrasket over at det kan følge så mye glede med en som er så liten ( og som snorker så høyt).

 

 

           

          

Men om jeg skulle hatt hund igjen ville jeg valgt en omplasseringshund. Selv om alle lister er erstattet og skohylla forlengst er fylt opp igjen har jeg absolutt ingen ønske rom å gå gjennom en valpeperiode til. Og selvsagt, det er ikke basert på ren egoisme og skokjærlighet altså, det er sørgelig mange fine, snille, stuerene  hunder som trenger et nytt hjem. 

Ukeplan

Jeg har en god og enkel plan for denne arbeidsuka: 

Nemlig å holde meg på systua, klippe og sy, ha et par prøvinger og ellers være aldeles usosial. Jeg har stor tro på at det kommer til å bli en fremragende uke. 

Jeg er usigelig heldig som har et variert arbeid. Jeg liker å være i prøvenemnd for bunadtilvirkere og jeg liker å holde kurs. Mest sannsynlig ville jeg blitt mutt og dyster om jeg skulle sittet i andre etasje og tråklet og sydd fem dager i uka...Jeg ville ihvertfall vært umåtelig selskapssyk når de andre kom hjem litt utpå dagen. Jeg trenger litt fart, men jeg trenger stillhet også.

Puh, jammen bra jeg kan bestemme selv!

Julepynt med Ung Husflid

Sukkersøtt og aldeles fritt for gluten, mel, sukker og nøtter!
I går lagde vi pepperkakemenn- og koner på juleavslutningen for Ung Husflid her i husflidslaget.

  

Vi lagde også hjerter og juletrær, alt sammen i filt. I tillegg gjorde vi ferdige skjærfjølene som manglet litt pussing og den siste olje.

Jeg synes det er en fordel å ha klippet så mye som mulig på forhånd. Ikke bare fordi det da blir bedre tid til hovedaktiviteten som er å sy. og ikke bare fordi det går atskillig mindre stoff når en person klipper konsentrert enn når nitten håpefulle skal klippe sine deler.  Nei jeg klipper selv for å gi deltakerne større mestringsglede ved å sy sammen to juletrær som mest sannsynlig passer godt sammen. Alle som har prøvd å sy sammen to deler som er ujevnt klippet vet at det ikke gir økt glede men snarere frustrasjon og visshet om at sying er no´svineri.

Av samme årsak synes jeg det er helt greit å tre de første nålene. Hvis vi fremdeles har fokus på at hovedaktiviteten er å sy er det helt unødvendig å starte opp med et kvarters tungpustet tvangstreing av nåler. Vi syr først, vi blir glade, roen senker seg og så kan vi gradvis oppmuntre til egen innsats når to deltråder moulinegarn skal lures inn i et nåløye.

Noen syr forsting (også kjent som opp&nedsting). Noen går rett på knapphullsting. Noen syr dekor først og syr sammen etterpå. Noen syr med lange sting og andre med korte. 

Men alle syr.

    

I løpet av desember kommer de fleste husflidslag til å fullføre vårens program. Kataloger sendes ut, hjemmesider oppdateres. Jeg anbefaler absolutt å sjekke ditt lokale husflidslag. Kanskje har de en aktivitet som passer for deg selv, barna eller barnebarna dine?

når sesongen er over

Jeg kan innrømme det nå:
Det var en periode tidligere i høst hvor jeg lurte på hvordan jeg skulle komme gjennom de nærmeste ukene med vett og verdighet i behold. Det ble plutselig litt mer jobb enn planlagt, litt mer jobb enn jeg hadde tid til. Det har vært sene kvelder og tidlige morgener. Det har vært pakking av materialpakker, lesing av sømforklaringer og pugging av navn.

Jeg har bekymret meg for å ikke strekke til, ikke være motivert for å undervise og ikke være opplagt til å engasjere meg i kryssesting her, knapphullsting der, vurdere fordeler og ulemper med fór i forhold til belegg. Jeg har vært sliten. Jeg har hatt lyst til å gi meg. Jeg har vært lei. Skikkelig lei.
Og så skjer det som skjer hver sesong; jeg avslutter kurs etter kurs. Jeg begynner å se en ende på sesongen.



Og i kveld sitter jeg her, høstens siste kurs er avsluttet. Syv damer skal jobbe videre på egen hånd. Noen ser jeg igjen i slutten av januar, de andre skal fullføre på egenhånd.
Og jeg sitter med beina i sofaen og bikkja på fanget og har et hav av frikvelder foran meg. Det skal bli godt. Jeg skal kjøre til klatring og fotball, jeg skal bake og smake. Jeg skal trene på kveldstid-

Og ikke minst - jeg skal lage materialpakker og planlegge vårens kurs.
For har jeg lært? Neida.
Blir det roligere? Neida.

Og gjett om jeg trives! For midt i alt stresset i høst innså jeg en ting - det er dette som er morsomt. Ikke stresset altså, men det å undervise, formidle, se andres glede over egen mestring.

Og vet dere - jeg skal faktisk prøve ut to helt nye kurs i 2015. Det gleder jeg meg til!

To år

I dag skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør; jeg skal takke Woody og Queenie for deres tidvis intense masing. Jeg skal takke for alle ganger de hintet, hvisket, brølte. Jeg skal takke for alle ganger de banket på vinduet, alle ganger de åpnet døra. Jeg skal takke for forsvunne lightere, tomme fyrstikkesker og sammenkrølla sigarettpakker i søpla.

Kort sagt skal jeg takke for den intense skamfølelsen dere gav meg, og som til slutt fikk meg til å innse at dette er for dumt. Jeg innså at det hele ble for dumt der jeg stod "gjemt"  bak et hushjørne mens jeg gjorde noe jeg håper ungene mine aldri begynner med. 

Jeg vil også takke for at dere ikke gikk fem på med en gang jeg sa jeg hadde sluttet, men at dere gav meg frist frem til vinterferien før dere var overbevist. Det blir jo sånn at om man lover noe et visst antall ganger så tror ikke motparten mer på deg for hver gang du mislykkes. 

I dag er det to år siden jeg fikk fem akupunkturnåler i et øre og installerte Slutta-appen på mobilen. To år uten røyk, to år uten å savne røyk. Det er jeg glad og takknemlig for.

Og du, om du kjenner noen som røyker eller har lyst til å slutte selv...Finn noe som motiverer ordentlig. Alle vet det der med helse og økonomi og sånn, det er ikke nødvendig å nevne det hver uke. Det handler om vilje, og å finne en årsak som motiverer akkurat deg nok til å ville slutte.

For meg var to ting utslagsgivende:

A. For det første at jeg tross alt skal prøve å være et relativt vettugt forbilde for ungene

og 

B. ( og dette er egentlig litt teit med det motiverte): jeg tenkte på huden min, som er nøyaktig like gammel som resten av fru Storlien. Jeg ville ikke ha hud som ser ti år eldre ut enn resten av meg. 

Apropos damen på bildet så er hun et eksempel på hvordan jeg ikke har spesielt lyst til å se ut, men hvis jeg fyller hundre år tror jeg jeg skal unne meg en røyk. Hvis jeg har lyst på da.

fra de første ræddsomme sting

Jeg har hatt en oppfatning av tidligere generasjoners håndarbeidsopplæring som traurig, fylt med tråkling, millimetertilpasning, hælfellinger, stopping og et grunnleggende ønske om å utnytte det man har ned til minste litt fiberflis. Jeg har, som mange i min generasjon, hørt om mødre, tanter og bestemødre som har triste opplevelser fra håndarbeidssaler befolket av snurpemunnede frøkner med nåleøyne og kalde fingre. Jeg har hørt om votter som blir holdt mellom tommel og pekefingre mens frøken hånflirer, jenter som enda en gang må tråkle( med aldeles jevne sting) ermer i en gymbluse. Jeg har hørt om voksne som på en meget effektiv måte har fratatt elever all fremtididg glede ved å utføre et håndarbeid.

Så da jeg kom over boken "Håndarbeid for piker" av Signi Trætteberg, bladde vilkårlig opp og så en oppmuntring til lærerinden om å ikke fokusere for meget på de første ræddsomme sting, men heller tenke at dette er en nettopp de første sting, ble jeg naturlig nok nysgjerrig. I dag har jeg lest mer, og jeg er sjarmert, inspirert og overrasket over at så mye av det som blir påpekt i en bok som utkom i 1934 er like aktuelt i dag. 

Her er det ingen oppmuntring om å mane til strengt detaljfokus fra første klasse, eller å overkjøre elever med hva man selv synes er riktig.

Her er det tvertimot tips til hvordan man kan oppmuntre barna ( jaja, vi får leve med at det står piker ) til å oppleve gleden ved et håndarbeid og hvor mye større utbytte de har av å se tekstiler hvis de gjenkjenner teknikkene. Det skrives om hvordan man kan lære av barna, hvor viktig det e rå tenke på hva som er en selvfølge for den voksne og ikke for eleven.

Maske for eksempel, det ordet vil de fleste ikke-strikkekyndige barn ikke forbinde med et strikketøy. Si heller ring, løkke, sirkel ( dette handler om opplegget). 

Vi lærer å skille mellom forskjellige typer feil, utført av elever som ikke skjønner, ikke hører etter, som ikke gidder og som rett og slett bare er uheldige. 

Signi Trætteberg skriver om viktigheten av å begynne med enkle teknikker, fletting, klipping og fingerhekling og så bygge gradvis på denne kunnskapen.

       

Så kan man jo undre hvem denne damen er? Jeg har støtt på navnet opp gjennom årene, på diverse tittelblad på halvgamle og bunnsolide håndarbeidsbøker. Jeg har lært meg at bøkene hun står bak er verdt å kjøpe ( eller å hoppe i taket av glede for hvis man er så heldig å få noen forært). Jeg har skjønt, eller hørt, at hun må ha vært tilknyttet Statens Kvinnelige Industriskole, men stort mer har jeg ikke visst. Før i dag. Et kjapt googlesøk ga meg følgende informasjon:

Signi Trætteberg 1892 - 1971, håndarbeidspedagog.

Signi Trætteberg var en drivende kraft i fornyelsen av faget håndarbeid (for jenter) i folkeskolen i tiårene før og etter den annen verdenskrig.

Trætteberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1911 gikk hun på Nissens seminar, en privat lærerskole i hovedstaden, og avla lærerprøven 1913. Samme år ble hun ansatt som lærer ved Nordstrand middelskole. Ved siden av lærergjerningen var hun elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1913–15, og senere tok hun håndarbeidslærerkurs ved Statens kvinnelige industriskole (1927) og Statens tegnelærerkurs (1930). Hun hentet også inspirasjon og ny innsikt på flere studiereiser til utlandet; størst utbytte hadde hun av kontakter i nordiske og mellomeuropeiske land.

Allerede i sine første lærerstillinger markerte Trætteberg sin spesielle iver og kompetanse for å påvirke innhold og elevinteresse i håndarbeidsopplæringen. Selv uttalte hun at hun “hadde fått en høist uakademisk, men levende tilværelse med å undervise barn og voksne av begge kjønn”. 

Mer landsdekkende ble hennes innflytelse da hun ble overlærer ved Statens kvinnelige industriskole (1946–58) og statskonsulent i tekstilforming (1945–62), sistnevnte hovedsakelig som deltidsstilling. Hennes viktigste oppgave i disse årene ble å bygge opp videreutdanningen i håndarbeidsfaget, fra et halvårig kurs (1946) via en ettårsenhet (1950, hvorav halvparten som brevkurs) til en 1 1/2 års enhet (1956) som gav kompetanse for stillinger i lærerskolene. Hun utgav flere bøker om faget, bl.a. et bind i metodeverket Arbeidsmåten i folkeskolen, Håndarbeid for piker (1934) – en bok “som også menn leser med interesse”, og som fungerte som grunnbok for hennes tallrike fagkurs og forelesninger. Hun skrev også en rekke artikler i fagtidsskrifter.

I jubileumsskriftet for Statens kvinnelige industriskole (1950) gav Trætteberg en selvbiografisk preget fremstilling av sitt mål og virke for utvikling av håndarbeid som fag, i både undervisning og læring. Hun mente at i det å nøre elevenes interesse og lærelyst lå også kjernen til estetisk og etisk utvikling. En harmonisk utvikling kunne bare skje ved at eleven selv deltok aktivt i opplæringen. Selvvirksomheten måtte settes i høysetet.

I mange sammenhenger opplevde Signi Trætteberg å se frukter av sitt omfattende arbeid for fornyelse og utvidelse av skolefaget som senere kom til å hete forming. Sammen med pionerer for tegne- og sløydopplæringen startet hun 1931 Norsk Tegne- og Håndarbeidslærer-Forbund. 1966 skiftet det navn til Landslaget forming i skolen, og Signi Trætteberg var æresmedlem. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje 1952.

Dette er friskt og freidig kopiert, og lett forkortet, fra Norsk biografisk leksikon. Kvinner kan, sier jeg. 

Og apropos de første reddsomme sting - de skal vi faktisk avfinne oss med. De er en begynnelse på noe som kan bli både stort, vakkert og inspirerende. 

kjeks med pistasjnøtter

Synes du det er spennende å gå i butikker i utlandet? Ikke suvenirbutikker og turistfeller, men butikker der man kan anta at lokalbefolkningen handler?
Jeg stortrives i bokhandler, garnbutikker, isenkram. Og matbutikker...vandre planløst rekke opp og rekke ned, ikke skulle tenke middag i dag, i morgen og dagen derpå, ikke tenke fristende niste og hva vi allerede har i kjøleskapet. Nei, bare se, kjøpe en boks te, en pakke karameller, god frukt. Noe å ha på hotellrommet eller på utflukt, noe å ta med hjem, noe å bake med. Apropos det - det meste av utstyr, pynt og tilbehør til morsom bakst er ihvertfall ikke dyrere i utlandet.

Da jeg var i England kjøpte jeg en pakke kjeks på Marks&Spencer, med pistasjnøtter. De var sååå gode. Jeg hadde en til pulverkaffen når jeg kom fra kurs, og en til dagens kapittel litt senere på kvelden. Full av optimisme bestemte jeg meg for å kjøpe med en pakke hjem, og fortalte derfor i blomstrende vendinger til Quenie hvor aldeles enestående disse kjeksene smakte.
Fant jeg de igjen? Nei. Har hun glemt dette? Nei. Har jeg glemt disse kjeksene? Nei.
Finner jeg oppskrift noe sted? Nei

Hva gjør man så?

Løsningen overrasket meg selv. Jeg lagde min egen oppskrift.

 

Jeg brukte grunnoppskrift på mørdeig:

4,5 dl hvetemel

1 dl sukker

200 gram smør *

Ingrediensene ble blandet i mikser, puttet  i en plastpose og lagt til hvile i kjøleskapet en times tid.

Jeg renset ca 100 gram pistasjnøtter, finhakket noe og grovhakket noe slik at det skulle bli synlige pistasjbiter og ikke bare udefinerbart bøss.

Nøttene blandet jeg inn i deigen, rullet en pølse, skar skiver og stekte. 

175 grader, 10-12 minutter.

* Jeg hadde ikke tenkt på at det er en del fett i nøttene, så neste gang blir det 150 gram smør. De er gode nå, absolutt. Men jeg vil ha den litt mer tørre fornemmelsen. 

Værsågod! Og god helg.

PS.

jeg tror jammen jeg skal prøve meg på de med tørkede tranebær også...