en stille stund

Alle ilder brenner ut omsider, sa Simon Darre.

Selv føler man seg omtrent som en av lysestumpene på bildet, men når man er så lite organisert at man får barn ( og ikke minst velger å feire denne begivenheten) samme dag som selvangivelse for selvstendige sydamer skal leveres, må man ta følgene av det og jobbe litt.
Av opplagte årsaker er dette den av alle årets dager der man aller mest lengter tilbake til det trygge og oversiktlige liv som ansatt i bedrift...

endelig!

Noe av det aller, aller fineste med å være barn er at man aldeles skamløst og uten bekymring for tidens tann kan glede seg til å fylle år.
Nå har det blitt telt ned siden påske, planer har blitt lagt og forlagt, ønskelister har kommet og gått. Og i går hørte vi for aller siste gang det lille pustet fra åtteåringen -
 å som jeg gleder meg til å fylle ni år.
Og i dag skjer det, endelig.
Du lille jente, som for ni år siden lå som en reke og kikket på oss. Du er ikke så liten lenger når du låner sko av din mor. Du er en kilde til glede og ettertenksomhet. Du utfordrer oss, og ikke minst din storebror til å finne motargument etter motargument. Du forsvarer venninner og går på med eventyrlyst og pågangsmot når det trengs.

Men av alt vi er takknemlige for, er det to ting som skal nevnes
- at det var akkurat Queenie vi skulle velsignes med
og
- den pre-pubertale fasen du var gjennom mens du gikk i barnehagen. For javisst var den slitsom, og jammen fikk vi kjørt oss. Men vi kom oss gjennom den alle fire med liv, vett og verdighet i behold. Og pedagogene mente at dette var istedenfor en tenåringskrise av episke dimensjoner. Så takk for at vi alt er ferdige med den delen!

askebeger nåtildags

Den gamle smijernslampen er fra tiden da far slappet av med avisen og en sigarett om aftenen, mens mor strikket, barna lå harmonisk på gulvteppet og puslet og radioen surret opplysende i bakgrunnen.
Man har vage minner om en rødrutetet, taftlignende skjerm og  svarte fløyelsbånd fra tiden den stod hos mormor. Senere ble skjermen trukket om med bomullstoff med glade Chaplinfigurer og flyttet fra stue til kjeller i Barndommens dal. Til slutt endte den hos oss, og skjermen endte sine dager i et lite planlagt møte med en vedsekk. Nå, mens vi jakter på nygammel skjerm fra loppemarked, er skjermen glatt, hvit og relativt usjarmerende, og fullstendig uten snev av femtitallets svinger og snirkler.
Men selv om det er mange mange år siden askebegeret ble fylt med pipeaske og man vel i anstendighetens navn ikke burde ha askebeger innendørs er det fremdeles på sin faste plass.
Det hender vi vurderer å ta det vekk, men spørsmålet som da dukker opp er;   hvor skulle man gjort av trådstubber og avklipp av stoff da? Eller ymse karamellpapir...

spisse blyanter

På skolen i Barndommens dal hang det en kniv i hvert klasserom. Ved vasken og søppelbøtta hang tollekniven, og med den største selvfølge spisset vi våre blyanter.
Man kan ikke huske at disse knivene noensinne ble brukt til noe annet. Med  et unntak; en av klassens glade gutter kjørte den i veggen i et friminutt. Dessverre hendte dette akkurat da rektor stakk hodet inn døra for å inspisere de håpefulle, og den knivstikkende ble raskt og effektiv ekspedert til rektors kontor for en alvorsprat.
Men blodige sår, avspikkede fingertupper eller andre uheldige utslag av ungdommelig omgang med kniv, det var det ikke.
Og fremdeles spisser Fruen sine blyanter med kniv, og ser med stor glede at de søte små med den største selvfølge gjør det samme. Da får man være lett overbærende med at finkniven fra morfar brukes, den blir tross alt ikke finere av å ligge pent innpakke i en skuff...

uegnet for fugledans

Det er ikke alltid saker og ting utvikler seg som ønsket eller forventet...En sped og stille konfirmant kan utvikle seg til en trivelig matrone og således vokse seg fullstendig ut av sitt gode liv.
Siden det ikke alltid er vokselegg i sidene, eller om de allerede er brukt opp, hender det at det må felles inn nye stykker i sidene.
Dette går vanligvis storveis. De færreste står med armene strakt ut eller rett opp i været hele tiden, og små innfellinger vil derfor være lite iøynefallende. Det gjelder bare å unngå jobben som Lykkehjul-vertinne, eller styre unna Fugledansen.
Problemer kan imidlertid oppstå når det skal skjøtes i blått stoff. For det har vist seg at de høye herrer i Brussel, de berømmelige EU-byråkrater, har et og annet å utsette på miljøfiendtlige blå fargestoff, og derfor har man sett en kjedelig tendens til at blå bunader ikke har samme nyanse nå som før. Noen har forsåvidt skiftet nyanse opptil flere ganger, for det som var miljøvennlig for noen år siden, er visst ikke miljøvennlig nå.
I slike situasjoner burde man være voksen og vettug og be kunden medbringe stoff som skal skjøtes inn. Men siden man sjelden husker diverse EU-regulativ ender man vanligvis opp med å ringe rundt og jakte på småbiter. Eller, som her; bruke en stakkelinning og forklare kunden viktigheten av å aldri ta av seg beltet når hun bruker bunaden ettersom det dekker en linning med visse fargeavvik.

nattesøvn og lumske monstre

Det var en tid der hver natt var oppdelt og vi sov stykkevis og delt. Enten måtte man opp og trøste, bysse og bære, eller det kom et eller to barn traskende med kosedyr og pute, klar for å tilbringe resten av natten tett inntil mor og far.
Det var morgener der man var trøttere enn når man la seg, og dager der man trodde nattesøvn var en saga blott. Det var forhandlinger og diskusjoner, man forklarte at monstre og dinosaurer ikke fantes og at ingen bjørner eller elefanter ville komme trampende inn i huset og utøve hærverk på kjøleskap og sovende mennesker.
Og det var netter der man kapitulerte og gikk i eksil i en forlatt barneseng, krøllet sammen under en minimal dyne i jakten på noen timers søvn på morgenkvisten.
Og om noen hadde sagt at dette skulle man savne, da ville man ledd høyt og hånlig...
For nå, når de søte små ikke er så små lenger sover de i egne senger og vi har fått nattesøvnen tilbake. Ihvertfall for en stakket stund, noen små år, til de begynner å reke ute og leve livet slik vi selv gjorde da vi var unge, frie og bekymringsløse. Da blir det nattevåk og lett søvn igjen...
Inntil den tid sover vi. Og nyter å aldri bli vekket av kalde tær, plysjstinkende kosedyr eller en lys stemme som forteller om et intenst ønske om å beskytte mamma mot alle vonde og onde monstre i trappa.
Og selv om det er en lettelse at dette er overstått er det også et savn. Et savn etter små, små barn som kryper tett inntil, legger en annekterende arm over mors hals og hvisker små godord.

Men man får ikke alltid like god tid til å kjenne på savnet over tiden som en gang var. Som i dag. Selv om bildet ikke ble tatt akkurat i det man slo øynene opp ( hvem er det som har kamera på nattbordet?), var dette hva man så da første øyeglipp ble åpnet...Tettere blir det ikke.

en evig unnskyldning

Det er dølablodet, sier Fruen når hun får påtale av de søte små for bilhilsing som består i å løfte to fingre fra rattet. De skal være glad man ikke bruker skyggelue og hilser med en finger til bremmen...
Det er dølablodet, sier Fruen når hun konsekvent ber folk inn på kaffe uanfektet av om de drikker kaffe eller ikke. Kaffe er en talemåte, det kan godt serveres te også.
Det er dølablodet, sier Fruen når hun er grunnleggende skeptisk til nye bekjentskap. For hvem vet hvem de er. Så får man heller bli positivt overrasket etter hvert.
Det er dølablodet, sier Fruen og gleder seg de gangene vi klarer å klokke inn en tidlig middag.
Det er dølablodet, sier Fruen når det regner og henviser til at nedbør sikkert er bra for et eller annet som vokser og gror.
Det er dølablodet, sier Fruen når man tar det meste opp i verste mening, leter etter skjulte antydninger og sårende hint i de mest uskyldige utsagn.
Det er dølablodet, sier Fruen når mannen stiller seg uforstående til hennes forslag om å heller ta med en gitar når han sier han skal ta en tur i båten med kaffe og harpe.

Men hun sier også, det er dølablodet, når Woody til stadighet låner bort saker og ting og sykler til kompiser. For oppi all skepsisen er det ingen tvil om at det i alle døler befinner seg en kjerne av snillhet og omtanke. Vel kan vi være tause og tunge, men vi er hyggelige også. Vi må bare tenke oss litt om først.

grønne enger eller myke senger?

Det er kaldt, grått og vått og hva annet skal man finne på enn å krype under et teppe eller en  dyne?
For tiden er matmor litt sånn umotivert bokløs. Hun blar litt her og leser litt der. Og en dag satt hun og blafret i noe som het "Ligge i grønne enger".
Særlig herlig, tenkte jeg da. Hvilken dust ville frivillig gå hen og legge seg blant maur og staur hvis man kan ligge i myke senger?
For altså, en viss erfaring med å sove ute har jeg. Og det sier jeg dere; idyllen er sterkt oppskrytt.
Tørre strå bak ørene, fluer i snuten og skvatrende skjærer bak hver en busk.
Nei takk. Vel har jeg både hår og skjegg, men en sånn gressrullende hippie blir jeg aldri.
Jeg holder meg heller i myke senger. Men om noen av dere kan gi matmor et boktips eller to ville vi begge være evig takknemlige.

Bare et par små hint på tampen;
- ikke detektivromaner som omhandler dyr.
- ikke bøker som The call of the wild ( vil ikke være ulvehundfriskus)
- ikke kvasipsykologi av typen Din hund er et dyr, ta makta tilbake ( jeg er minstebarnet, hallo)
- og absolutt, absolutt ikke slike hobbybøker med ideer om klær til den firbente. Skrekk og gru.

Kokebøker kunne vært fint, og sånne bøker som er akkurat passe skumle slik at jeg kan ligge tett inntil og nyse uten at hun svimer av...

alle disse dagene

Er det ikke deilig å være sin egen sjef og legge opp arbeidsdagen helt selv? spør noen. Er det ikke vanskelig å være sin egen sjef og legge opp arbeidsdagen sin helt selv? spør andre.
Og svaret er ja, til begge spørsmålene.
Det er velsignet deilig å se resten av gjengen av sted o morgenen og bare tusle en trapp opp til egen jobb. Det er usigelig godt å spare penger på billetter til tog og buss, pene arbeidsklær, sminke og sko. Det er avslappende å kunne ha et sykt barn hjemme en dag uten at møter, kunder og andre avtaler må forskyves på kort varsel. Og det er slettes ikke så verst å kunne ta fri noen timer en formiddag og gjøre noe helt annet, eller jobbe to kvelder og ta fri en ukedag for å være med en skoleklasse på tur.
samtidig er alt det som er så godt og frigjørende også det som gjør det vanskelig å jobbe hjemme. Sånn som nå, etter 17.mai. Det er litt mindre jobb, litt færre avtaler. Da blir det fort veldig, veldig lett å drøye morgenkaffen, ta fri to formiddager og ikke bare en.
Og det er altfor lett å bruke et hav av tid på å planlegge bursdagen til hun som akkurat i dag er 8 år og 358 dager...Men det er tross alt bare en gang i livet man får sjansen til å fylle ni år, og det er en gyllen mulighet til å skape fest og fart.

beltestakk og samelue?

For mange er bunadbruk blodig alvor uten mulige slingring i valsen. Bunaden skal være komplett fra topp til tå, det skal være hodeplagg, nypussede bunadsko og korrekt sølv. Selvsagt synes bunadtilvirkeren at dette er det beste...
Og da skjærer det i hjertet når man blir stilt spørsmål av typen som
- Kan jeg ikke bytte ut den kjipe hvite skjorta med en festlig brodert?
Spørsmål fra kunde med Østfoldbunad og venninne med raudtrøye fra Øst-Telemark
- Kan jeg bruke vest fra Vest-Telemark og bukse fra Hallingdal?
Mann med tilknytning til flere dalstrøk som til slutt gikk med på helhetlig antrekk grunnet sammenligning med fotballdrakt.

For nei, man kan ikke det, og da skal det veiledes vennlig men bestemt. Å gå i fella og bli stemplet som grettent bunadpoliti er lite fristende, og gir ikke rom for oppbyggelige samtaler.
Men så er det alle hensyn man skal ta; lange 17.maitog der barn i joggesko får større bunadglede enn barn i kippende bunadsko, kalde og regnfulle dager der en svart kåpe er eneste løsning på bunadproblematikken. Eller om man har en bunad uten løslomme;  hva skal man gjøre med kronasjene,mobiltelefon, nøkler og andre livsviktigheter? ikke alle har en hverdagshelt med bunnløse lommer tilgjengelig. Men, dette er de enkle spørsmålene.
Det vanskelige er når bunad brukes med hijab. For av frykt for å stemples som rasist  er det mye vanskeligere å si nei, dette liker jeg slettes ikke. Og man kan, for å fremstå som urban og oppdatert, henvise til vår egen tidligere tradisjon for kvinners tildekkede hoder. For man skal ikke, i den store sammenheng, gå langt tilbake i tid før det var uhørt for gifte kvinner å vise seg med bart hode.
Vi nordmenn er jevnt over strålende fornøyd med landets sterke bunadtradisjon, og glemmer lett at andre nasjoner også har nasjonaldrakter. Vi glemmer også lett at mange innvandrerkvinner ( og forsåvidt - menn) fremdeles kler seg i tradisjonelle klær fra sitt eget hjemland. Dette velger de, av ulike årsaker, å holde fast ved selv om de nå bor i Norge.
Og da tenker Fruen, er det ikke hyggeligere at de bruker sine egne drakter på 17.mai, med hodeplagg og annet tilbehør? Er det så viktig å tilføre nye elementer i bunadbruken, og hvorfor skal det være tabubelagt å stille spørsmål ved dette?
For når alt kommer til alt, hva ville du tenkt om du så en feiende flott dame på 17.mai iført beltestakk fra Telemark og med en samelue på hodet? Det ville vel heller ikke vært helt riktig, og det må det kunne gå an å mene uten forkleinelse for hverken nevnte bunad eller lue?
Vårt samfunn skal være åpent og inkluderende. Men man kan vel likevel stoppe opp noen ganger og si nei takk?

Om bunadskikk og folkeskikk

Hvor mange bunadbrukere stoppet du på 17.mai?

Spørsmålet kom fra en kunde. Ikke fordi hun hadde blitt ustkjelt for egen bunadbruk, eller fordi Fruen oppførte seg som en bisk vakthund. Nei, hun spurte fordi  det tydeligvis antas at de som syr bunad tilbringer deler av nasjonaldagen med å speide etter feil og mangler. 

Svaret herfra var sikkert skuffende;  ingen. 

Det eksisterer en del historier om kvinner som har blitt tilsnakket på lite hyggelig måte av forstå-seg-påere, kvinner som har fått huden full grunnet mangelfull bruk av tilbehør eller bruk av feil tilbehør.  Men hva er vitsen? Det går an å stoppe opp, tenke at nei, det der var vel ikke helt heldig, eller jeg lurer på om hun kjenner historien bak.

Men å stoppe noen på eget initiativ, det er frekt. Bunadbruk handler om å ivareta tradisjoner og å vise tilhørighet men det skal også være fylt av glede og stolthet. 

Personlig og faglig mener Fruen at hodeplagget skal på, at sminken skal være nøytral og solbrillene ikke trenger dekke halve ansiktet, 

Om man har lyst til å kommentere enkeltes bruk av bunad,det er en helt annen side av saken. Men da er det bedre å stille seg i pølsekø, slappe av og tenke på løvet som spretter, korpset som spiller og muligheten for sol og sommer.

Men etter at kunden hadde fått sine nåler her og der ( i bunaden), kom man på at jo, jeg stoppet faktisk noen på 17.mai.

For hvis man ser en fantastisk fin bunad, eller en bunad man lurer på hvor kommer fra, da er det stor stas å stoppe brukeren og spørre. For hyggelig bunadprat, det har man alltid tid til!

dette innlegget står også på trykk i vår lokale Budstikke, hvor Fru Storlien er en av flere lokale bloggere med jevn spalteplass. Det er stor stas å være blant disse fine damene, men det er også skummelt å bli litt mer synlig som bloggedame etter en lengre periode som halvveis anonym. Flere lokale lesere fører også til at det blir mindre om de søte små og deres gullkorn og ramsalte replikker. 

alle trenger en bestevenn

Det kan være ensomt å være hjemme hver dag. Jeg sitter i sofaen og ser de andre dra av sted for å lære nye ting, møte nye mennesker og gode venner og spise i selskap med andre. Selv sitter jeg igjen her med et hav av tid som skal fylles. Selvsagt går jeg ut og henter avis og post, eller jeg tar noen mer eller mindre planlagte runder  i nabolaget. Men det meste av tiden tilbringer jeg hvilende, mens jeg venter på at andre skal legge bort arbeidet og være klare for å leke med meg.
De siste ukene har vært ekstra kjedelige. For jo mer jobb matmor har jo mindre tid har hun til meg. Det er mindre håndsøm i stua, og kortere spisepauser. Det eneste lyspunktet slike stille dager er at hun ikke gjennomsøker huset og fjerner meg fra senger jeg ikke skal ligge i.
Men nå blir det en flottesen helg for jeg har  fått besøk av bestevennen min. Hele helgen skal vi leke, stjele mat fra hverandre og fortelle hverandre jakthistorier og frierskrøner. Og det sier jeg dere, alle burde ha en bestevenn de kan spise med, leke med og fortelle vanvittige historier til i visshet om at de aldri blir videreformidlet!