Give away!

Det ryddes videre, og innimellom alle halvferdige og kvartferdige prosjekt finner man et og annet som er ferdig også. Det er klart for Fruen at det befinner seg nok skjerf og sjal i dette hus til å holde en storfamilie varm gjennom en istid eller to. Samtidig strikkes det ufortrødent videre; skjerf er lett å legge opp, og passe tanketom aktivitet foran fjernsyn og ved lekselesing.

Spørsmålet er hva man gjør med alle disse skjerfene? Det får være måte på hvor mange Queenie trenger, og de nære og kjære er vel for lengst lei av Fruens myke julegaver?

Derfor tenkte Fruen det kunne være hyggelig med en liten give away, for første gang. Så om noen har lyst på et rosa skjerf, i Rowan tweedgarn, legg igjen en kommentar her og så blir det trekning på tirsdag.

Og for å gjøre det helt klart, det er ikke bare for å slanke skuffer og skap altså, det er fordi det er så mange hyggelige lesere der ute.

Vi har en vinner! Offentliggjøres i morgen med dertil egnet, og splitternytt bilde!

Opprydding

Jaja, løperen mangler fremdeles halvannen side med hullsøm... Ting kan tyde på at det er å tide med en kraftig oppprydding i halvferdige prosjekt, fullføre noen og demontere andre som er tydelig preget av å ha blitt påbegynt i et annet tiår. Fruen ser ikke bort fra at enkelte andre i hjemmet ville satt stor pris på et visst system i sysakene.

Men allerførst må det syes en kappe eller to til morgendagens Halloweenvandring, for merkelig nok har ikke mors motvilje mot dette opplegget smittet over på de søte små. Og enda merkeligere, man merker en viss positiv utvikling i eget syn på denne skikken. Kanskje man rett og slett ender opp som ihuga entusiast ( å lese dette innlegget om Halloween hjalp forresten veldig på motivasjonen for å sy kapper)

Once we were warriors

Det hender livet er litt trått, og man føler seg som en liten lort. Da henter Fruen frem dagbøkene fra gymnastiden og gjenopplever en periode i livet hvor man følte seg uslåelig.
For selv om man definitivt ikke svevde på en rosenrød sky hele tiden, så preges disse tettskrevne sidene av en voldsom optimisme og en ukuelig tro på at livet blir slik man vil det skal bli.
Og selv om livet er bra nå, og mange av målene er nådd, så sitter man igjen med et spørsmål;
hvor ble denne jenta av?
Hva ble borte på veien, hva måtte man gi avkall på for å komme dit man er i dag, og hvem hadde man vært om jernviljen hadde holdt seg på noenlunde samme nivå som for godt og vel tyve år siden?

Kanskje er det på tide å trekke på army bootsene igjen, dra alpelua godt nedi panna og gå ut i verden bevæpnet med ungdommelig optimisme (og noen gode ord fra frøken Storlien anno 1988 i bunnen av veska).

Psssst: for å føle deg lettere kul, gjør ikke følgende:
Hvis du blir oppringt fra skole fordi du har glemt det yngste barnets turdag, ikke trekk tidligere nevnte sopp ned over ørene før du ankommer skoleområdet medbringende turutstyr. Det resulterer i traumatisert barn, to stk stirrende venner av traumatisert barn og en flirende mor - så det er du som er Fru Storlien.

Om hespetrær

Det er sol, rimet på veiene har begynt å smelte. Han som veltet på sykkel har blitt plastret og sendt på skolen. Fruen skal på bytur, materialpakker skal hentes og arbeid avtales.
Det er rart, hvor langt det har blitt inn til Tigerstaden når man ikke er der så  ofte. Før stod man bak en disk og flirte innvendig ( evt. frådet innvendig) av kunder som absolutt ikke hadde anledning til å reise helt inn til byen i tide og utide. Nå er man der selv, en voksen dame med kalde tær og en viss motvilje mot å forflytte seg over kommunegrenser og deretter lukeparkere på egnet sted.
En gang mens man stod der bak disken og etter beste evne solgte garn, vevutstyr og andre livsnødvendigheter, kom en ung mann stormende bort til Fruen og bad om et hespetre.
Med den blideste stemme som kan oppdrives, svarte Fruen Du kan få meg.
Tenk, det ville han slettes ikke. Han skulle ha et sånn hespetre til å nøste garn på. Rett etterpå spankulerte  han ut, med en garnvinne under armen mens vi stod mellom garnhyllene og fniste som små fjortiser.
For selv menn som kjøper gaver til svigermor må man da kunne ha det litt moro med? Så sant de ikke er ifølge med særdeles sjalu hustruer da, som nøye overvåker hvert et mål man tar og tar alle kommentarer opp i verste mening...

Nødvendig slanking

Planlagt og nødvendig slanking pågår, av garn- og stofflager. Fruen har pålagt seg selv innkjøpsstopp før mengden av nøster og bunter og biter har blitt betraktelig redusert. Unntaket er selvsagt om man trenger litt garn for å fullføre et prosjekt, kommer over et usannsynlig lekkert garn eller detter innom en stoffbutikk med salg. Disse unntakene gjør at lageret minker svært sakte.
Problemet Fruen støter på hver gang allerede innkjøpt garn skal brukes er at det sjelden er nok, et nøste her og et nøste der gir ikke fine klær. Derfor blir det luer og skjerf, og skjerf og luer.
Disse luene er strikket av garn som har ligget både lenge og vel; den hullstrikkede er i en ull/silkeblanding fra vinterens tur til Stockholm, mens det melerte er fra en garntur til København ( for noen år siden).
Fruen merker seg at hun er gnien på garn, jo finere det er jo vanskeligere er det å bruke det. Og når man først strikker noe, som denne melerte lua, så ser det ut som en syntetisk sopp fra syttitallet, svært lite bringer tankene til dyre naturfiber fra Noro.
Yngstebarnet tok den hullstrikkede, soppen bruker Fruen når hun ferdes alene i bil.

Om kniver og kunder

Det morsomste med krevende kunder er å fortelle om dem i ettertid. For en del år tilbake, mens man soignert og fornøyd var diskenspringer i Tigerstaden kom det en gang en pent kledd kunde inn i forretningen, en mann man hadde sett på fjernsyn og i aviser som forsvarer for enkelte av landets mindre sympatiske innbyggere.
Denne mannen skulle kjøpe en kniv, en julegave. Fruen kjente at dette salget lå langt inne, ettersom man kunne tenke seg både den ene og den andre denne mannen definitivt ikke burde gi en kniv til. Imidlertid følte man at den slags advarsler lå et stykke utenfor det man sier til en kunde.
Derfor gikk man for ren overtro mens gaven ble pent pakket inn, og Fruen nevnte den gode tradisjon å gi en symbolsk sum når man får en kniv i gave, for å ikke skjære i stykker vennskapet.
Den velkledde syntes dette var aldeles hårreisende latterlig, og ga klart uttrykk for det.
Dessverre klarte ikke Fruen å stagge seg, og la til Du kjenner sikkert en del som liker deg nå, men som du ikke vil bli uvenn med når de slipper ut.
Vi så ikke mer til denne kunden, men avisoppslag tyder på at han er fremdeles still going strong.

Om overtro og overtramp

Når man strikker genser til kjæresten er det viktig å strikke inn et hår i bolen. For å være sikker på å få beholde Høvdingen trygt i hjemmets lune arne legger Fruen gjerne inn et par tre hår i ermene også, noe som sjelden byr på noe problem med tanke på et visst sørgelig hårtap.
Nå er det mange år siden Høvdingen ville ha ny genser/kofte/jakke, ettersom han mener det er evig nok med den bunken som ligger på øverste hylle i skapet. Det er en gåte for enkelte i hjemmet at et klesskap kan bli for fullt, så man prøver stadig å friste med nye og spennende oppskrifter eller visning av lekre garnnøster. Samtidig må det  innrømmes at det hadde vært hyggelig om enkelte av plaggene man har strikket ble brukt litt oftere enn hvert jubelår.
Men, kanskje er han også påvirket av Fruens bunadsying, og føler at fargene i Setesdalgenseren strider mot lokale skikker der borti dalen? For det er liten tvil om at broderiet man laget er fra før man ble bunadtilvirker, og derfor er mer nyskapende enn tradisjonelt og riktig. En ting er sikkert, om vi noen sinne skulle tatt en tur til fagre Setesdal ville man ikke akkurat insistert på at Høvdingen tok på denne genseren...

Fruen som vokste opp mellom høye fjell og dype daler har mer overtro å ta hensyn til, særlig når gaver skal gis. Man kan for eksempel ikke få eller motta en kniv eller en saks uten å gi en mynt tilbake. Myntens verdi er uviktig, det kan godt være en italiensk lire fra før euroens innmarsj, eller kinesiske penger med vag verdi. Det må være en mynt, for kniver og sakser kan ikke gis i gave. De kan skjære istykker selv det beste vennskap.
At man får besøk om kvelden hvis man mister en kniv i gulvet er for lengst bevist, selv om ungdommens versjon fra sommerjobbing på fjellstue ikke fungerte; Å miste en boks med kniver i det flislagte kjøkkengulvet så kokkene og sausen skvatt oppetter veggene resulterte ikke i voldsom pågang av lokale helter...

Bilder av fine unger

Det finnes en vandrehistorie. Om en nybakt mamma som ikke hadde hjerte til å være med i barselgruppe. Ikke fordi hun var så sliten eller fordi ungen hadde kolikk. Neida, hun holdt seg hjemme av ren og skjær medlidenhet med de andre mødrene siden hun ikke ville belemre dem med synet av deres ikke-fullt-så-perfekte barn ved siden av hennes fullkomne avkom.

Her i huset hersker det liten tvil om at Queenie er verdens fineste jente og at Woody er verdens fineste gutt. Men, vi er åpne for at andre har et annet syn på den saken... Det er derfor ikke deres strålende vakre åsyn som er årsaken til at de ikke vises frem altfor gjenkjennelig, men en idé om at de selv bør ha en viss kontroll over hva som vises av dem på det store internettet.
Men så er det jo dager da, når frøkna svinser rundt med ny lue og Woody lykkelig demonterer saker og ting og nyinnkjøpte lopper, at man angrer litt på denne beslutningen.
Likevel, Fruen holder seg hard og lar dette bildet vise del to av helgens produksjon; en lue som burde vært dampet lett før den ble foreviget men som i det minste ble passe til hodet den skal på, til tross for at man atter en gang har strikket uten oppskrift men med stor innlevelsesevne.

For en gangs skyld selvsydd

Det skrives mye om søm og syglede her. Så kanskje det er på tide å gjøre noe med dette selv, ikke bare oppmuntre alle andre til å svinge seg rundt og sy av hjertens lyst?
Som sagt så gjort, ved hjelp av et mønster fra det glade syttitall, saueskinnsaktig stoff som har overvintret noen sesonger og et par hekter fra fjorårets Londontur ble det jakke til Queenie.

Sånn i ettertid kan man jo undres på hvorfor det ble kjøpt to hektesett, det mangler liksom ett...
Forhåpentligvis er butikken fremdeles der om tre uker, og om dette settet er utsolgt kan man jo alltids kjøpe et annet og flytte det som nå er øverst lenger ned.
Og skjørtet som ble klippet sist helg, det ligger fremdeles på systua med strategiske knappenåler. Av en eller annen årsak er det lettere å få arbeidsro når de søte små selv har utbytte av tiden mor bruker bak symaskinen.

Om hårfarge

Høvdingen fann den første gråe håret til Frua. Vi sat på ein buss i Italia, Frua var bussjuk og kvalm og det gråe håret han nappa ut gav ikkje noko løft. Så stogga utviklinga opp, men da Storesyster døydde spruta det fram gråe hår over heile hovudet til Frua. Far plukka og plukka, men dei vaks ut att.
Det vart mange år med farging, og ymse variantar av raudt og brunt vart prøvd ut. For nokre år sidan var det nok, og no vert Frua gradvis gråare og gråare. Håpet er å framstå som rein platinablond innan femtiårsdagen. Det er ikkje vanskeleg å vera grå, det vanskelege var først å finne ein frisør som kunne hjelpe til med attendestillinga til naturleg farge og å få aksept blant venninner på at det er ok å sjå halvgamal ut.
For ja, Frua kunne sikkert passert som fleire år yngre om håret hadde vore flammande raudt eller mjukt kastanjefarga. Istaden er ho gråmelert som eit nyste av finaste tweedgarn.
Sjølvsagt prøver vi oss, både Frua med manglande hårfarge og Høvdingen med vikande lugg å gje dei søte små skuldkjensle for utviklinga. For, det er så lett å seie noko slikt som åh, du gjev meg gråe hår, eller eg bekymrer meg slik at eg mister håret.
I går, medan vi sat i sofaen, og var vener og vel forlikte kom dette opp. Det hender jo dei søte små nemner dette med tidas tann og at det utvilsamt går rakt nedover med oss eldste i huset. Og atter ein gong prøvde Frua seg på argumentet om at gråe hår får ein av unger som maser.
Da small Queenie til; du må ikkje seie slikt mamma, eg kan få varige sår i sjela. 

Som i ein roman

Du har kanhende lese nokre av desse romanane der heltinna vert drivande kvit, skjelv som eit ospelauv og synk saman i dei sterke armane til han som er helt? Frua har aldri skjønt korleis det er mogleg å miste all farge i andletet. Ein side av saka er å verta raud som ein bråmoden spansk tomat, men det der med å verta kvit som alabast eller kvitare enn marmor, det har vore ei gåte.
Ikkje no lenger. Vi har eit heltinneemne i heimen. For nokre dager ringde dei frå skulen; ho måtte hentast. Lita og kvit låg ho på ein sofa. I dag heldt vi henne heime...
Ein gong i veka er nok når det kjem til henting av drivande kvit unge med blanke auge, grønskjær i kinna og som hulkande fortel læraren at Eg sa til mamma og pappa at eg var kvalm, men dei sa eg måtte på skulen. Da er det betre å helde ungen heime ein dag og ikkje framstå som ei totalt uansvarleg mor.
Men i morgon er det atter ein dag, og sidan det er helg og utsikt til godver er nok helse og hudfarge attende til normalen ganske raskt.

Sykle og sy

Vi er vel mange som har galoppert krumbøyd bak et barn som skal lære å sykle. Vi holder en hånd på sykkelen, kommer med oppmuntrende tilrop og børster sand, støv og pollen av den håpefulle etter diverse bråstopp blant busker og kratt. Vi heier og klapper og forsikrer om at alt kan læres, men ikke nødvendigvis på en og samme dag. For når det gjelder våre barn er vi tålmodige og forståelsesfulle og forventer en pen stigning i mestringen. Vi ville ikke finne på å slippe dem rett ut på sykkelstiene med et værsågod, sykle til butikken du som optimistisk hilsen.
Kanskje burde vi bli flinkere til dette når det gjelder egen mestring også?
Som vi alle vet ble ikke Rom bygget på en dag, og alle svadaens mestre er enige om at øvelse gjør mester og at veien blir til mens du går.
Men bruker vi denne visdommen på oss selv? Det gjør ihvertfall ikke Fruen. Ved første utfordring legger man seg flatt ned, tenker at nei nei dette får jeg aldri til. Og så holder man seg til det trygge og vante. Fordi det er flaut å ikke få til, andre kan tro man er dum eller muligens, en liten redsel for at alle andre skal fikse og forstå mye fortere.

Selvsagt kan man lære seg å strikke ved å gå løs på en fasongstrikket kjole med perler og paljetter, man kan lære å sy ved å gyve løs på en brudekjole og man kan lære å lage mat ved å kjøpe en halv kalv og finne opp og ned og inn og ut på den. Eller, man kan stille og rolig begynne med et hyggelig og overkommelig prosjekt. Ikke nødvendigvis noe som er gjennomført praktisk, nyttig og prektig, men noe man kan avslutte i løpet av anstendig tid. Omtrent som vi ville oppmuntret avkommet til, ikke gape over for mye på første forsøk.

Fruen ligger langt etter skjema når det gjelder å tilegne seg heklingens finesser. Enten får man finne seg i at heklet kant rundt luer er så langt man noen sinne kommer, eller så får man bite tennene sammen og hekle en firkant etter oppskrift. Det er sikkert en dukke her i huset som fryser på magen...