Dager i Tsjekkia, Praha

1993...Jeg husker oss som riktig så voksne og forstandige...Vi hadde vært samboere et år og skulle på vår første ferie. En venninne hadde vært i Tsjekkia og anbefalte billig øl og fine bygninger og vi bestilte enveisbillett på Kielferga, pakket bilen og satte av sted med kart og en vag plan.
I Praha kjørte vi til togstasjonen hvor vi raskt kom i snakk med en dame som leide ut rom, vi kjørte dit, leide rommet og innså at bilen ikke kunne stå i gata. Hun visste råd, ringte broren som var gatemusikant og vi kunne parkere bilen hos ham. Så, vi kjørte dit, etterlot bilen og tok trikk tilbake. Etter en uke reiste vi ut og hentet bilen før vi kjørte videre til Kutna Hora, Plzen og Karlovy Vary.
Jeg kan ikke huske at vi seriøst vurderte at bilen ikke kom til å være der da vi kom for å hente  den.
Da vi kom til Plzen viste det seg at betaling med kort og kontantuttak ikke var mulig etter bankens stengetid så vi måtte kjøre til Praha for å ta ut penger mens bensinlampa blinket lystig.

2019...Vi er definitivt voksne...Og med på ferien fulgte husets yngste, syttenåringen, mens eldstemann var hjemme og jobbet. Denne gangen fløy vi ned, var noen dager i Praha og leide så bil og kjørte rundt den siste delen av ferien.
Noen av de samme stedene ble besøkt men for å unngå overdose av memory lane la vi til noen nye steder også.

Så, hvordan ble gjensynet? Og var landet like fint som vi husket det?

Praha 
For en by...fantastiske hus, kunst, mat og stemning. Vi gikk og gikk, men kjøpte også 72-timers billett på kollektiv transport noe som hjalp i varmen. Det fine med å reise med ungdom er at vi kan gå litt hver for oss også, så da en ville på Teknisk Museum, en på Kommunistmuseet og jeg på utstilling om The mad Silkman kunne vil avtale sted å møtes og så var alle fornøyde.

Forrige gang klatret jeg til topps i tårnet med skjelvende knær og ventet på at alt skulle rase rundt meg. Nå var det nyoppusset og solid, og aller best - heisen fungerte. Men jeg gikk ned igjen altså!

Utsikten fra tårnet, Karlsbroen nede til høyre og borgen og katedralen til venstre. Byen er egentlig ganske liten, eller ihvertfall bykjernen, og det går fint å gå. 

 
St.Vitus-katedralen er et imponerende byggverk, og selv om det er vanskelig å oppleve noen sakral stemning når du havner midt i en guidet tur med amerikanske ungdommer så er det umulig å ikke bli imponert over kunsten og håndverket, de byggtekniske finessene og all kunnskapen som ligger i slike praktfulle bygg.

Jeg trodde Tittelen The mad Silkman hadde en sammenheng med løsemiddelskader grunnet stofftrykkene ekteparet Zika og Lida Ascher jobbet med...Men heldigvis viste det seg at Zika var en dyktig alpinist som fikk kallenavnet fordi han var så uredd i løypene. Historien er spennende: de forlot Tsjekkoslovakia før andre verdenskrig og etablerte seg i London. Firmaet leverte stoff til flere av de store motehusene og hadde også egne kolleksjoner. Jeg hadde ikke hørt om hverken ekteparet, firmaet eller utstillingen før vi stod og bladde planløst gjennom et stativ med turistreklame, men jeg er glad jeg fikk sett den ( Og ja, jeg kjøpte boka...På engelsk)

 Det er faktisk ganske trivelig å gå kveldstur sammen med en syttenåring også...

OK, denne er smal og sær...U Bulinu var nærmeste spisested og der vi inntok mange måltider i 1993. Menyen var nokså begrenset, det var mye smeltet ost, en hel del hermetiserte grønnsaker og pommes frites. Den siste kvelden flottet vi oss virleig og bestilte det aller dyreste på menyen og endte opp med en salig blanding av ost, pommes frites, hermetisert kål og midt inni - en kotelett.

Selvsagt ville vi tilbake!

Bygget er malt, dagens eiere overtok i 1998 og menyen er kraftig revidert. 

Strekene på menyen er antall øl...når vi satte oss til bords og bestilte første runde fikk vi en slik hvit papirlapp og så streket kelneren opp etter hvert. Denne ordningen så vi ikke denne gangen!