Den vanskelige næringskjeden

 Da jeg var lærling hadde jeg ekstrajobb med å brodere linningsett til Nordlandsbunad for Husfliden. Senere stod jeg på den andre siden av disken og leverte ut arbeid til andre underleverandører, diskuterte priser inn og ut, fortjeneste til butikk og fortjeneste til leverandør. Det var en vanskelig balansegang. På den ene siden skulle kunden oppfatte oss som attraktive, ergo kunne vi ikke være altfor dyre. I tillegg skulle underleverandørene, her de som broderte, oppfatte oss som attraktive oppdragsgivere, ergo måtte de betales slik at de ville fortsette å jobbe for oss.
Og sist men ikke minst, vi skulle jo helst gå i overskudd.

Mye å tenke på, mange å tilfredsstille og potensielt mye frustrasjon. Men når jeg tenker tilbake er  jeg dypt og inderlig takknemlig for at jeg på nært hold fikk oppleve tradisjonen med hjemmeprodusenter. De fikk aldri navnene sine i bunadene, de ble aldri navngitt til kunder og de måtte noen ganger jobbe med ganske stramme tidsrammer. Vi hadde leverandører som sendte i posten, de ringte når pakken var sendt og så skulle jeg helst ringe når pakken var mottatt, penger utbetalt og ny pakke sendt ( og så ringte d enår den nye pakken var mottatt). Andre kom innom hver tredje torsdag, eller på andre faste tidspunkt. Vi hadde pensjonister, nattevakter og hjemmeværende mødre. Noen var norske, noen vietnamesiske. Noen ble jeg kjent med, andre kom og gikk og vi vekslet knapt nok et ord utover det helt formelle.  Jeg lurer fremdeles på hvordan de har det og om de fremdeles jobber for en bunadforhandler.
For noen år siden så jeg dødsannonsen til en av "damene mine", men fant ut at de etterlatte antagelig aldri hadde hørt om meg så jeg sendte aldri den takken jeg burde sendt for mange år siden mens hun var i live.

For tiden broderer jeg en skjorte til en bunad fra Gudbrandsdalen, hvit lintråd på hvitt linstoff. Jeg sender ofte skjorter videre, men syr en og annen for å holde kunnskapen ved like. Veldig lønnsomt er det ikke, men nå slipper jeg ihvertfall å forholde meg til andre ledd i næringskjeden og hva de eventuelt skal tilgodeses med. Og det igjen fører jo til en viss bekymring for hvordan tilveksten er av brodøser her til lands, er det i det hele tatt noen unge som broderer for leverandører nå lenger? Er det noen som ser på dette som en kjekk biinntekt mens de er under utdannelse, og er det greit å ha småleverandører som kanskje ikke leverer mer enn to-tre linningsett i året?

PS.
Årsaken til at vi ikke oppgav navnene på underleverandørene er enkel: vi trengte de hendene vi kunne få tak i, og muligheten var stor for at kunder ville gå utenom oss og heller bestille direkte. De fleste som broderte var heller ikke interessert i dette, de foretrakk å forholde seg til oss og ha en stabil oppdragsgiver.