Jammen, før brukte folk det de hadde?

Vi var i midten av tenårene, og vi fulgte nøye med på trender i tiden. Noe fikk vi, noe sparte vi til og noe drømte vi om. Og en gang kom vi over et skjørt, fra Bik Bok, som hadde så usannsynlig kule lommer. En venninne deponerte på skjørtet og så satt hun en kveld og brettet papir for å finne ut hvordan lommene ble sydd. Dagen etter leverte hun det originale skjørtet tilbake, kjøpte hvit bomull og sydde et skjørt som lignet i fasong og som hadde de attraktive lommene.

Dette; å la seg inspirere til nytenkning er noe av det som får motebildet til å endre seg fra sesong til sesong.  ( I tillegg til motebransjens ønske om salg selvsagt, for om vi ikke hadde skiftende trender ville vi heller ikke føle et så vanvittig behov for nye klær.) Men hva har det å si for oss som jobber med bunad? Skal vi la oss inspirere av andre kulturer, andre dalfører og ikke minst - mulige krysskombinasjoner vi møter 17.mai?
Nei, sier jeg, ikke så lenge vi jobber med bunad. Den dagen vi slutter å jobbe med bunad og begynner å inkorporere elementer fra bunadene i dagens motebilde derimot, da kan vi snakke om egen inspirasjon.

Sånn sett trenger vi ikke noen bevissthet om at moten svinger og at folk hermer og kopierer.
Men vi trenger å huske nettopp dette - ønsket om å ha det samme som naboen, venninna, hun i parallellklassen eller noe vi ser i et glanset magasin. Denne egenskapen, eller uvanen, er ikke ny. Vi har alltid latt oss inspirere av det de andre har. Vi har apt etter med tilgjengelige midler det andre har. Slik kunne embetsstanden i norske bygder påvirke bøndenes klesstil. En bondekone som ble gift til en annen dal kunne inspirere draktskikken dit hun kom, og når hennes etterkommere vandret tilbake tok de kanskje andre impulser med seg over fjellet.
Kramkarer solgte silkebånd til de som hadde penger og de som ikke hadde penger broderte kopier.
Slik utviklet og forandret klesskikken seg i de norske bygdene. Nye stoff ble tilgjengelige, farger endret seg og motebildet var i stadig utvikling. Selv om folk i en bygd stort sett hadde samme snitt på klærne ville økonomi og sosial status påvirke klærnes kvalitet og utforming.
 Men selv om lokal draktskikk holdt seg innen visse rammer var ikke begrepet bunad innført, og folk brukte det de hadde av klesplagg og endret eller tilpasset hvis moten endret seg før plaggene var utslitt.
Denne draktskikken, hverdagsklærne til vanlige folk, er forløperen til mange av bunadene våre.

 Nå som bunadene ikke er i daglig bruk har den daglige påvirkningen av tidens trender flyttet seg bort fra denne delen av garderoben. Motens lunefulle svingninger tar vi ut på andre arenaer, og bunadene har mer eller mindre fått sin endelige form. Vi kan derfor se tilbake på den tiden da kreativiteten kunne tas ut i form av et nytt silketørkle, et storblomstrete bomullsforkle eller et innslag av en ny broderiteknikk og tenke at det var mulig da, for dette var klærne folk gikk med.  Å unnskylde dagens ønske om kreative løsninger innen bunadbruk med at dette gjorde folk i gamle dager også blir et  argument som ikke ser hele bildet.

Fra filmen Fante-Anne, 

Den ble spilt inn  i Vågå mens råndastakken hadde sine glansdager og hardangersøm var toppen av lykke og derfor ble brukt over store deler av landet.

I dag har vi ikke hvite forklær på ønskelista, der har vi heller svart skinnjakke, den ultimate jeansen og sesongens skjerf og veske...Kort sagt det vi ser de andre gå med.