NB. innlegget inneholder uplanlagt produktplassering
Jeg var på den årlige sjekken hos dyrlegen i går. Og bare så dere vet det - jeg ELSKER dyrlegen min!
Altså, hva er det å ikke elske?
Kos, godbit, ros. Kort sagt - det lille stikket i nakken gjør ingenting. Dessuten er det ofte andre hunder der også - hallo, leketid tenker jeg da.
I går, da vi satt og ventet på time kom det inn en ganske høytidelig utseende hund, en setter visstnok. Jeg bød øyeblikkelig på meg selv og jodlet av fryd over å se en mulig lekekamerat.
Men hva skjer? Jo, slik forløp samtalen mellom våre matmødre:
Min: Kan hun hilse på?
Den andre: Nei, det er ikke så viktig. Vi har trent på å ikke hilse på alle hunder og nå som han snart er et år går dette ganske bra.
La oss tilføye at dette er viktig å respektere.
Min: Da holder jeg henne unna. Hun er snart 8. men vi har visst sviktet litt i dressurdelen.
Den andre: Ja, det er bare å jobbe. Du skal se det hjelper når hun fyller et år.
Min: Ehhh, åtte ÅR. Ikke måneder.
Ja, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - alder er bare et tall. I går var det forresten åtte år siden jeg flyttet inn her. Jeg håper noen innser at denne merkedagen bør markeres med mer enn vann og tørre kuler.
xoxo Laika
med påholden labb
PS. Bilder fra en tidligere anledning og eska ble fort fjernet. Hilsen matmor som er ganske dyrevennlig men svikter totalt på hundedressur.
Hun er i julestemning, skjønner jeg!
SvarSlett