hytte-meg-tu-påske?

 ideell påske; snø, sol og lekende barn

 Noen ganger kan man som mor ( og sikkert også far) ha stor nytte av å tenke noen tiår tilbake i tid og prøve å huske hvordan det var å være tenåring.

Det måtte ihvertfall vi en kveld i den stille uke da vår førstefødte erklærte at han overhodet ikke hadde lyst til å være med oss på hytta og at han selvsagt kom til å klare seg aldeles glimrende hjemme. Første innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette, å tvinge ham med, muligens ved hjelp av bestikkelser av både økonomisk og følelsesmessig sort. Neste innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette heller, kjære vene, hva vil folk tro? Vil folk tenke at vi er ansvarsløse og ute av stand til å ta vare på ungene våre og ikke minst - hva galt har de( altså vi) gjort når tenåringen ikke vil være med på hytte fra onsdag til søndag?

Etterhvert, når diskusjonen hadde kjørt seg godt og grundig fast, og sønnen forsvant inn i sin egen hule ble vi sittende igjen. Selvsagt kunne vi tvinge ham med, men tanken på å ha med en muggen tenåring fristet lite. Tanker som at han blir sikkert blid bare han kommer ut og han pleier jo å trives på hytta forsvant også. Til slutt satt vi igjen med det ene - kunne vi la ham sitte igjen her hjemme?
Kompromisset ble å la ham komme etter med buss langfredag, mot at han svarte på meldinger og tok telefonen hvis vi ringte. Noe nølende ble det godtatt, tross alt er det bedre enn ingenting. Vi snakket med et par naboer, fylte matskapet sånn noenlunde og lot det stå til.

Halvveis til fjells kom vi på at det kanskje hadde vært lurt å tømme barskapet, men vi innså at vi ihvertfall ikke skulle tekste "hold deg unna alkoholen"...
Onsdag gikk fint, vi måkte oss inn og fyrte, han svarte på meldinger. Torsdag gikk fint, han svarte på meldinger og tok telefonen. Litt utpå kvelden begynte vi å innse at kanskje hadde han hatt et poeng når han mente det ble mye reising og lite tid på hytta, og kanskje skulle vi la ham velge? Så, jeg sendte en tekst - vil du komme oppover som avtalt og da blir vi superfornøyd, eller vil du heller være hjemme? Svaret kom sporenstreks - tuller du?
Etter litt om og men valgte han selv å bli hjemme, men det var ganske tydelig at valget var vanskeligere når vi lot det være helt opp til ham å velge.

Jeg innledet med at det kan være lurt for oss foreldre å tenke noen tiår tilbake, og huske hvordan vi selv synes det var å vokse opp. Det er ikke alltid så veldig stas å være sammen med foreldre og det føles som om alle andre får enormt mye mer frihet og ansvar enn det du får.
Den sommeren vi var seksten år gikk jeg og en venninne fra hytte til hytte i Jotunheimen, med telt og full oppakning. Vi visst at mine foreldre og Storesøster skulle gå noenlunde samme rute, men motsatt vei og jeg visste vi kom til å møtes et eller annet sted i løpet av turen. Min store skrekk var at dette skulle skje et sted vi skulle overnatte, slik at vi måtte være sammen med dem og ikke med alle de usedvanlig kule fjellfolkene vi kom til å møte hvert sted ( som om det skjedde...). Heldigvis møttes vi på en sti, mellom to fjellhytter.
Jeg tror ikke dette er en unik opplevelse, og jeg tror de fleste av oss kan hente fram den indre tenåringen innimellom og huske hvordan livet var når man var seksten-sytten år. Og nei jeg mener ikke at du skal danse hoiende rundt og agere Madonna eller spille luftgitar rundt midnatt en lørdagskveld, men du kan huske litt på hvordan det er å gjerne ville være litt voksen og bli betrodd bitte litt mer enn forrige år.


I dag kom vi hjem. Det er fremdeles mat i skapet og alkoholen er urørt. Det er støvsugd og han har tømt søppel ( men det er ikke mistenkelig rent) Han har hatt besøk, og vært sammen med kamerater. Han har rett og slett hatt en flott påske.
Og vet dere - det hadde vi også. Det var rart å kjøre fra barnet og skulle på ferie, det var rart å vite at det er en nattestengt fjellovergang mellom oss og den håpefulle og det er rart å svare at nei, han er hjemme han når folk spør om ikke eldstemann er med. Men det var godt å vite at han var fornøyd og følte seg hørt.
Og så får vi bare innse at kjernefamilietiden i første omgang er over, men at om vi er litt smarte nå så vil han kanskje være med neste gang vi skal på hytta.

PS.
og så må vi visst vise ham hvordan han starter oppvaskmaskina, for det er det søren meg ikke lett å forklare over telefon.