Det vi ikke vet

Jeg tenker på dette; om vi kunne få vite hva morgendagen bringer, ville vi visst? Ville vi ha den kunnskapen på godt og vondt?

På veggen henger det et bilde av to søstre foran Frihetsgudinnen. Vi er 25 og 27 år. To dager senere reiste jeg hjem, åtte uker senere skulle hun komme tilbake til Norge. Vi kunne sikkert smilt litt mer på bildet, vært ellevilt begeistret over å være sammen i New York. Men det gjør vi ikke, tause og alvorlige står vi der og ser litt ned, til en fotograf som står på kne for å få med både oss og stauten i bakgrunnen.

I dag er det tyve år siden det bildet ble tatt. Det er det siste bildet av oss to sammen.

Avstanden mellom sorg og glede kan være så kort. Vi kan legge oss en kveld og våkne til en helt annen virkelighet. Det vi tar som en selvfølge kan forsvinne og vi må bygge opp en ny tilværelse.
Hadde jeg visst det den dagen, at vi bare hadde noen få dager igjen sammen, noen få brev igjen å skrive, enda færre telefoner og bare noen dyrebare minner igjen å skape; hva ville jeg gjort? Ville det vært bedre, ville jeg fortalt henne hvor viktig hun alltid hadde vært, hvor stor del av livet mitt hun var og hvor mye hun betydde for meg?

Jeg ville ikke visst det, selvsagt ville jeg ikke det.
Jeg kan heller prøve å , etter beste evne, bruke visshten om at vi ikke vet hva som venter rundt enste sving til å være et noenlunde hyggelig menneske.

   Bilder som er helt greie men ikke mer enn det, får en annen kvalitet og verdi når det aldri vil bli flere bilder.  Jeg liker ikke å legge ut bilder av andre uten deres samtykke, og bruker heller det siste bildet hvor jeg smiler til Storesøster. Når jeg ser dette bildet hører jeg Storesøsters stemme som ber meg smile og som rett etterpå foreslår at vi skal gå ned fra toppen av Empire State Building.

Og så gikk vi ned, alle etasjene. Det ville jeg ikke gjort for noen annen.