Tid og penger

Kanskje var det en fin høstdag, i en avsidesliggende liten grend i Telemark, hvor en kramkar kom inn døra på en av gårdene. Kanskje viste han fram synåler, silketørklær, bånd og annet stas og fjas som kunne kjøpes for penger. Og kanskje var det en husbond som nettopp hadde kommet tilbake fra fehandel og som tilfeldigvis hadde penger, og som kunne kjøpe noen fine bånd til kone eller datter.

Kanskje ble båndene sydd fast på et liv, en stakk eller et forkle og båret og brukt med stolthet.
Kanskje var kramkaren innom flere gårder før han hadde solgt alle båndene og slik kunne det ene båndet bli typisk for en bestemt bygd i Telemark.

Vi vet heller ikke hvordan de reagerte, de damene og jentene som ikke hadde fehandlere i husstanden eller på andre måter hadde tilgang på penger. De kunne ikke kjøpe bånd, men de kunne beundre andres bånd og kanskje drømme om noe lignende selv. Kanskje satte de seg ned og kopierte med det de hadde tilgjengelig? Ullstoff og ulltråd i fine farger?

 

Kanskje var det slik de broderte kantebåndene og stakkekantene gjorde sitt inntog i noen draktområder. Det vet vi ikke sikkert. Det vi vet er at folk i gamle dager hadde tid men ikke penger.

I dag vil de fleste finne det enklere å kjøpe tre meter og tyve centimeter med et flott silkebånd enn å ta seg tid til å brodere. Nå har vi penger men ikke tid.

Jeg liker å tenke på dette mens jeg jobber. Ikke nødvendigvis det med tid og penger, men hvordan vi opp gjennom århundrene har latt oss inspirere av det vi ser. Hvordan vi med tilgjengelige midler har kopiert noe og bearbeidet noe annet slik at det passer til eget bruk.

Og så tenker jeg at det krever mye kunnskap å omdanne sart silke til traust ull og at det er ganske hyggelig å kunne få være med på å holde denne tradisjonen i live.