brødskiveuka

For noen år siden havnet vi i et spor der det  stort sett alltid var noe galt med maten. Ikke i den forstand at den var gått ut på dato eller forgiftet, men det var alltid minst en ( av to ) unger som klaget. Den ene likte ikke saus, den andre kunne ikke få ned en tomatbit, den ene spiste fyllet av spinatpaien og den andre holdt seg helst til bunnen. Uansett hav vi fant på så var det noe galt.
Det var ikke slik at de lå på gulvet og jamret, men en gang kikket sønnen oppi grytene og ytret Jeg spiser hos David og den andre, som hjertens gjerne ble med venninner hjem spurte alltid hva vi skulle spise før hun bestemte seg for om hun skulle komme hjem til middag.
Hver dag lurte den som laget middag på hva som ville være galt denne dagen og hvilken nye ingrediens noen ville mislike. Den andre voksne overkompenserte med ros av mat i den grad at det tidvis tippet over i parodien.

Kort sagt, middagene var pliktløp forbundet med liten glede.

Så, hva gjør man? Kjefter? Lager tre middager for å behage de bortskjemte ganer?

Eller - innfører brødskiveuke?

Vi valgte det siste. Etter et par tomme trusler ble det satt i system. Og dagen etter var det brødskiver morgen, middag og kveld. Ikke noe annet. Ikke frokostblandinger, lekre omeletter, spennende pålegg eller noe som helst av lekkerier. Bare brødskiver med standard pålegg.
I helgen også.
De trodde jo ikke at det kom til å skje, eller at vi ville holde ut en uke. De trodde absolutt ikke at vi ville holde oss til dette en hel helg, og i tillegg takke nei til middagsinvitasjon. Men det gjorde vi. Onsdag til onsdag. Og i løpet av uka ble det mye hyggeligere rundt matbordet. Ikke fordi vi storkoste oss med kulinariske høydepunkt, men fordi muligheten for å klage hadde forsvunnet. Plutselig snakket vi sammen om hva vi hadde gjort denne dagen i stedet for å gange og gnåle om spising.

Nå burde selvsagt denne historien endt med at alle spiser alt her i huset, med store smil og blomstrende adjektiv. Nei. Vi er ikke der. Men de klager ikke som katter hver gang de ser noe som ikke behager dem. Akkurat som oss voksne. Vi liker heller ikke alt, men vi spiser det vi får servert.
Mulighetene for en ny brødskiveuke har blitt luftet ved et par anledninger, og siden de søte små nå vet at vi faktisk er i stand til å gjennomføre dette prosjektet holder de klokelig munn og forsyner seg heller med en mindre porsjon.
Kanskje hadde denne fasen gått over av seg selv, en eller annen gang. Kanskje burde vi valgt en mer pedagogisk måte å arbeide oss gjennom problemet på?
Nei. Vi hadde allerede appellert til deres empatiske sider, bedt om forståelse for at den som lager maten blir lei seg når alt er galt, vi hadde prøvd oss med den om de sultne barna i Afrika og hvordan det var i Norge for bare noen få generasjoner siden. Vi hadde lært å telle med en ert, to erter, tre erter, nå er det bare seks igjen...Vi hadde listet og lurt, fristet med dessert og prøvd å prate,prate,prate slik at ungen glemte at h*n spiste.
Til slutt var det nok.

Om jeg ville anbefalt dette til andre?
Ja. Så sant dere ikke har altfor små barn. Dette mister sin misjon hvis barna ikke husker særlig langt tilbake i tid. Og så må det planlegges litt. Du kan ikke vente storinnrykk av slekta akkurat denne helgen, eller ha vennegruppe for det ene barnet.