frønsete i kantane?

Det har blitt noen kurs etter hvert...Ved opptelling i helgen viste det seg faktisk at man , siden den spede start for syv år siden, har holdt ganske mange kurs.
Så da bør man vel snart slutte å dø bittelitt hver gang man får deltakerlister og bekreftelse på at kursstart går som planlagt? For, innerst inne, vet man jo at damer ( ja, det er helt ok å skrive damer for 99 % av de som går på kurs innen bunadsøm eller andre tekstile teknikker er damer ) som bruker tid på å lære å sy flossekant, brodere smøyg, klippe etter mønster, foldelegge stakker eller rynker forklær kommer på kurs fordi de er interessert og vil lære. De er ikke utplassert fra et diffust kontor med det lugubre formål å gruse en kurslærer...

Som i helgen...Stor klump i magen torsdag fordi det er kurs lørdag og søndag. Har jeg forberedt meg nok, vet jeg hva jeg driver med, hva skal vi gjøre, tenk om alle er flinkere enn meg til alt...

Litt mindre klump fredag etter å ha gått gjennom planen en gang til. 

Fremdeles klump lørdag morgen. Men bilturen går greit, parkering likeså ( to første kjennetegn på at kurset blir bra). Og etter litt kaffe og prat med studieleder i det lokale husflidslaget er man egentlig helt klar.

Og på kurset...Hyggelige damer som stiller spørsmål, som vil lære, som kan noe og vil kunne mer.

Vi syr floss, vi vever floss, vi prøver ut sting på forskjellige underlag og med ulike tråder.

De lærer. Og jeg lærer. Jeg lærer hele tiden at for meg er det enklere å vise. Jeg kan snakke meg blå, jeg kan snakke i timevis, eller jeg kan vise. Se her, sy sånn. Dette fungerer. 

Ikke at jeg ikke skal snakke altså, det må man jo. Men dette er det som så fint kalles handlingsbåren kunnskap. Og det må vises, det er nettopp handligsbåret.

Hvis du har superlyst til å prøve deg på vevd flossekant så skal jeg på ingen måte prøve å forklare dette. jeg kommer heller ikke til å legge ut noen pedagogisk oppbyggelig videosnutt. Derimot kan jeg tipse om at det er godt forklart i boka "Håndplagg" av Heidi Fossnes. En bok som er en skattkiste av nydelige bilder, modeller og inspirasjon. 

Men jeg kan si at det som plutselig dukket opp på kurset, var at helt  i starten; når du skal finne ut av dette med å veve og skille opp og skille ned og snurre tråd og alt det der...så kan det være vel så enkelt å ikke bruke den lille papplata som vev men å bare bruke fingrene. 

Og ja, jeg skulle ønske at det var jeg som oppdaget det. Men det var det altså ikke, så takk til Pia som skjønte dette! 

Og, Forresten...mens vi satt der og snakket sammen og sydde og diskuterte håndarbeid og hva svenskene gjør som vi burde gjort og lignende...så dreier samtalen uvilkårlig inn på blogger, ettersom mye av inspirasjonen kommer derfra, og da sier den ene at på hennes blogg...du vet, man må jo spørre. Omtrent som i gamle dager, hvem er  du dattera til da? Bortsett fra at nå er det hvilken blogg er du da?
En ting er det bildet vi får av de bloggerne vi følger, noe annet er dette å møte dem på ordentlig. Er de like hyggelige? Like flinke & kreative? Like perfekt hud ( det hender jo jeg sveiper innom noen bloggedamer som er ganske hvasse på photoshop...).
Men  Asalmanakk , hun er hyggelig! Og flink! Og følger dere henne ikke allerede? men så gjør det da!

Så alt i alt hadde jeg vel ikke trengt å være så frønsete i kantane før kursstart. Det holder at jeg frynset opp vottekanter...
Men på den andre siden tror jeg det er bra å være litt stresset, litt skjerpet. Den dagen jeg plutselig tror jeg kan alt og føler meg ekstremt godt forberedt og uovervinnelig, det er vel da hun kommer, gribbenillen fra den navnløse kontoret...Hun som skal avsløre meg som en udugelig og uvitende kurslærer...