Livet er ofte som å finne et bilde av seg selv fra ungdomstiden. Et bilde der man ikke poserer med et beklemt smil, men der man sitter halvt bortvendt, eller ligger i bikini på en strand. Og når man finner dette bildet og ser på det oppdager man at mye av det man bekymret seg for bare var innbilning.
For den kroppen man foret med kål og kli og var så misfornøyd med, den var en helt vanlig tenåringskropp. Håret var blankt og mørkt og det som i speilet fortonet seg som et pizzatryne var visst ikke så ille likevel.
Men all den energien man brukte på å være usikker og misfornøyd...tenk hva man heller kunne brukt all den tiden på.
Og skal det alltid være slik, at man føler seg utilstrekkelig?
Eller kan man etterhvert bli litt flinkere til å klappe seg selv på skulderen, si noe pent til speilbildet og kjenne at livet og en selv er på samme lag? Når skal vi begynne å tenke som menn?
Og dette er alt man har å bidra med på årets kvinnedag. Forøvrig en dag som typisk nok har blitt jevnt fordelt på frivillig, ulønnet arbeid og oppfølging av barn. Jaja, heldigvis kan man skylde seg selv og egne valg for denne lite pensjonsvennlige tidsbruken...
Ja - tenk om vi hadde kunnet gitt oss selv et løft av erfaring og perspektiv den gangen. Og så kjenner jeg også på det sterke ønsket om å løfte min egen lille jente gjennom tidene som skal komme, gi henne av min erfaring, hjelpe henne gjennom. Men hun må vel gå veien sjøl.
SvarSlettGod bruk av dagen, frue. Sånn skal det være. Livet er mer enn pensjonspoeng, mener jeg.
Du vet, jeg er også mer opptatt av livet vi lever nå enn pensjonen som ligger laangt fram i tid.
SlettJeg vil også gjerne hjelpe jentungen, og prøver så godt jeg kan ved å snakke med henne om det jeg husker opptok meg selv da jeg var liten men som jeg egentlig aldri snakket med noen om. Tanken er at det er lettere om mor tar det opp enn om hun selv skal stramme seg opp og ta opp emner som kan være vanskelige å sette ord på. Jeg håper det hjelper henne i å finne en trygghet, jeg tror det hjelper...hun vet ihvertfall at vi kan snakke om det meste.
Det er godt pensjonspoeng ikke er alt her i verden! Jeg har i det siste senket skuldrene og funnet ut at jeg er fin som jeg er, litt morsomt er det jo at det tok to barnefødsler og ammeperioder for å få det til ;)
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i det! Pensjon er ikke det vikitigste, livet er viktig. Og det er nå, her i dette huset.
SlettJeg valgte også å arbeide lite da barna var små og har ikke angra et sekund på det, det var ei herlig tid:) Pensjonist blir man da læll, det er viktig å leve i nuet...og det har jeg lært av min mann;)
SvarSlettHa ei herlig helg, fru Storlien:)
Trine:)