Diamonds of the soles on her feet

Vi var sytten år og skulle til Australia på verdensspeiderleir. Vi hadde knapt nok fløyet før og ihvertfall ikke vært utenfor Europas grenser. Det var lagt inn eksotiske stopp i Singapore, på Hawaii og i Los Angeles.
Vi kjøpte hver vår gule walkman i Singapore, og et par-tre kassetter. Venninna kjøpte Paul Simons Graceland og etter kun kort tid måtte Fruen også ha denne.
Og musikken minner fremdeles om denne turen, opplevelsene, luktene. Første gang man smakte kebab, på Manly beach i Sidney, den noe udnerlige vertsfamilien vi bodde en uke hos og det første møtet med air condition og golf.
Og senere, resten av skoleåret på videregående hvor man var skolelei og bare drømte om å reise, reise, reise. Diamonds on the soles of her feet ble spilt om igjen og om igjen og frustret over livet som stod så aldeles fortærende stille drømte man om om New York og den store kjærligheten.
Fra tid til annen spilles musikken og fra tid til annen angrer man på at man som lutfattig skoleelev syntes konsertbillettene var altfor dyre da Paul Simon besøkte Oslo på begynnelsen av nittitallet.
Nå kommer han tilbake, og full av fryd sitter Fruen her med to billetter og har gitt Høvdingen beskjed om at samme hva vi skulle komme opp med av ferieplaner så skal vi være i Oslo en tirsdag i juli.

Og så er man innerst inne litt lettet over at i det minste noe av det man hørte på i den alderen har tålt tidens tann. Fruen har en vag mistanke om at det ikke ville vært samme lykkefølelsen i det å skulle på konsert med Glenn Medeiros.

Skoene er Fruens egen versjon av diamantbelagte skosåler. Noen av oss må nemlig nøye seg med å lime paljetter på skohælene helt på egen hånd. Men hvem vet, kanskje det er vel så bra?