hobbyhåndarbeid

De halve korsstingene ( også kjent som gobelinsting) blir stadig flere, men det er mer på trass enn fordi det er stas. Situasjonen minner om da jeg gikk på ungdomsskolen og truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen hvis jeg måtte hekle så mye som en maske til. 

For tiden har jeg et par gode prosjekter hvor veien blir til mens jeg går og jeg fyller inn med sting og blader ettersom jeg synes det passer. Dette prosjektet blir stadig mer likt en marsipankake så jeg må nok stramme det opp med noen små kontraster etterhvert. Slike broderier er en kjærkommen avveksling fra bunadene og går inn i den fine, men sørgelig vanskjøttede, kategorien håndarbeid som hobby. Det blir det ikke alltid så mye av, det hender jeg er rimelig lei av å sy etter en god arbeidsdag.

Hvis du følger meg på instagram har du kanskje sett at jeg omtaler meg selv som periodestrikker?

Det går litt i rykk og napp og i år har jeg strikket altfor lite, så nå kjenner jeg at det er på tide å finne et nytt prosjekt.Problemet er bare at det indre termometeret er litt på villspor så jeg trenger helt klart noe som er lett å ta av og på. 

Jaja, det får bli en jakke. Helst en litt lang en med lommer og noen fine detaljer. 

Men det blir ikke i dag, for nå skal jeg pakke ferdig og kjøre til Raulandsakademiet for å holde kurs i Omsaum og tilpassing av bunad.  

Om å prikke og pakke

Noe av det fine med å lage prøvelapper som skal festes pent inn i en perm er 

at du ikke trenger å ha fullt fokus på vrangsiden.

I går laget jeg prikkemønster og forvandlet vaskerommet til produksjonslokale for broderimønster. Nå henger det påtegninger til tørk på alle snorer og stativ, mens jeg broderer ferdig modeller i ulike fargevarianter, teller tråder og lager planer. I løpet av høsten skal jeg ha innføringskurset både som helge- og kveldskurs og jeg er spent på om det samme opplegget vil fungere begge gangene eller om vi går tomme for arbeid underveis.

PS. Dette broderiet som inntil videre går under navnet alle pigger ute er ikke ment som modell, det er et resultat av planløs drodling med nål og tråd.

Siden sist

Innimellom, når det skjer altfor mye på kort tid og jeg ikke rekker/orker/prioriterer å blogge er det litt trått å komme i gang igjen. For hvor skal jeg begynne? Skal jeg fortelle om en fin helg i Barndommens dal sammen med hyggelige jinter og jubileum for videregående? Møter og møter? Kort og effektiv tur til Rauland for å debutere som lærer på Modul 1 på Bunadsopplæringa? Dyrskun i Seljord? Læreplanarbeid og nye frister? Kunder og kurssesongen som akkurat har startet opp?

Jeg tror vi nøyer oss med kortversjonen som er omtrent slik:
Jeg er utrolig heldig som får lov å være med på så mye spennende og får møte så mange snille, flinke og engasjerte mennesker. Dere som velger å bruke en dag, en formiddag eller en helg til å stå på stand for å spre et godt budskap eller arrangerer aktiviter for barn, dere som er vaffelstekere og loddselgere. Dere er så viktige og det er så hyggelig å møte dere. Og det samme gjelder dere som går på kurs, dere er med på å holde kulturarv og husflidstradisjoner levende og vitale. Hurra for dere og takk for at dere bidrar til at jeg kan jobbe med så mye morsomt.

Denne helgen har jeg holdt kurs i bunadbrodering i Oslo og oppdaget litt for sent at Oslo Maraton hadde forvandlet sentrum til en strengt bevoktet festning. Og til deg, frustrerte politimann som ble utsatt for en minst like frustrert frue lørdag morgen så mener jeg fremdeles at det å ivareta vår tekstile kulturarv og spre det glade bunadbudskap er såpass viktig at det burde gi fritt leide gjennom en sperring eller to.

PS. Der det er vilje er det vei og jeg fant et smutthull... Eller, aller først fant jeg en eldre herre med stor lokalkunnskap om småveier.

om å utfordre seg selv

Jeg har hatt et ganske lunkent forhold til korssting de siste tiårene. Korssting er fint, så lenge jeg selv slipper å sy dem. Men de siste årene har det begynt å dukke opp en del riktig så sveisne og ganske så moderne korsstingbroderier og jeg har kjent et gryende engasjement.
Så da jeg fant dette påbegynte prosjektet på et loppemarked valgte jeg å bla opp med et åpent sinn.
Nå har jeg sydd både blomster og blader og er godt i gang med den ikke veldig spennende bunnen.

Og ja, det er jo bare halve korssting så det går litt fortere enn når jeg må sy fram og tilbake og passe på at jeg ikke spidder tråder underveis. Og nei, jeg er ikke helt overbevist om at jeg kommer til å ha denne puta i sofaen i stua. Men jeg kommer nok til å prøve meg på et korsstingbroderi eller to igjen.
Det var faktisk ganske avslappende med all denne tellingen.

september

Hurra for høst og tette strømpebukser. Litt mindre hurra for tette luftveier. 

Jeg tråkler meg videre i programmet og synes at livet er riktig så fint.

Vurderer forøvrig å endre tittel til coach og justere timesatsen tilsvarende.
Mye av arbeidstiden går tross alt med til å gi folk et mer veltilpasset liv.

Ha en god helg!

 (med eller uten tette luftveier)

Når kabalen skal gå opp

 

Det er veldig spennende, og litt uvirkelig og vi flytter kapitler og bilder både fram og tilbake .
Ok, det meste foregår på en litt mer vettug måte altså, men noen ganger hjelper det å ha arkene foran seg og ikke bare på en skjerm.
Nå er tittelen nesten klar. Forsiden var klar forrige uke , men så innså jeg at den var helt feil og nå har det blitt bråbrodert noe helt annet. Og i løpet av høsten skal jeg sitte her med min helt egen bok som skal inspirerende, hjelpsom og kanskje bittelitt tankevekkende.

Om ikke veldig lenge er de siste detaljene på plass og da får dere både tittel og mer nøyaktig dato for utgivelse.

En helg i hemsløjdhimmelen

 

Noen bøker gjør sterkere inntrykk enn andre og fortsetter å være en del av hovedbiblioteket år etter år. En slik bok er Celia Dackenbergs bok Sparat: små stickade kläder från vår barndom. Her kombineres minner, kulturhistorie og strikkeoppskrifter med fantastiske fotografier.  Jeg fikk mitt eksemplar av en tante og har også gitt den i barselgave. 

Senere har jeg fulgt Celias bøker, ikke bare for strikkeoppskriftene, men også for tekstene. 

Og da jeg i vår oppdaget at modeller fra to av bøkene hennes skulle stilles ut på Upplandsmuseet i Uppsala rykket denne byen rett opp på førsteplass over steder å besøke. 

Venninna som er ideelt reisefølge på turer som inkluderer garn og husflid og som også er stor beundrer av den gode Dackenberg var klar og etter en del teksting fant vi en helg som passet sånn noenlunde. 

Planen var å ta tog, bo i Stockholm og ta en dagstur opp til Uppsala. Absolutt en god ide. Så dukket det opp en utstilling i Rättvik med kunstneren Karin Ferner, og ærlig talt - den burde vi jo se. Tog og buss kunne gå, men innebar en del muligheter for venting, forsinkelser og frustrasjoner. Og siden jeg ikke er lokalkjent fremstod ikke busstasjonen i Falun som noen blivende sted.

Så dukket det opp en tanke - vi kunne jo kjøre bil?

Som sagt så gjort og på facebooksiden til Fru Storlien bad jeg om gode forslag til fine ting å gjøre i Uppsala og langs veien. Og tips fikk vi ( sosiale medier er et flott sted å hanke inn gode turtips).

Så, tidlig fredag morgen hentet jeg venninna og så satte vi kursen mot de dype skoger og det forjettede land Sverige.

Første stopp ble Mora. Egentlig skulle vi bare ha kaffe, men så gikk det nå ikke bedre enn at vi oppdaget Hemsløjden i gågata. Så da gikk vi dit da...Og så drakk vi kaffe. Og bare så du vet det - hvis du er i Mora så bør du gå innom Hemsløjden ( og forresten så har de noen helt enormt store papirposer for kunder som storhandler)

 

Deretter kjørte vi til Rättvik, parkerte bak kulturhuset og gikk på utstillingen Glädje och grannlåt. Karin Ferner er en svensk sølvsmed som med mottoet  Ska du göra något nytt kan du gärna titta bakåt har nytolket tradisjoner,   følelser og stolhet. Jeg tror bare jeg skal la bildene  snakke for utstillingen som var helt enestående. En ting er iderikdommen og lekenheten, noe annet er den enestående høye kvaliteteten på alt hun gjør. Ikke et sting på avveie, sølvarbeidene er på millimeteren og alt er så fullstendig perfekt.

          

          

Så lunsj, og avreise til Sätergläntan. Der rakk vi å se butikken og alle som sjekket inn for helgens spikkefest før vi satte kursen mot Leksand og deres Hemsløjd, med en liten sving innom et lite fabrikkutsalg for et linveveri. 

Siste stopp, Jobs Handtryck, før vi fant hotellet og var skjønt enige om at dagen hadde vært helt enestående. 

         

          

Planen var å kjøre rett fra Dalarna til Uppsala, men så fanget vi opp snakk om en Ullmarknad i Østerbybruk og det var jo nesten ingen omvei i det hele tatt så da kjørte vi dit, kjøpte  litt stoff, besøkte Orangeriet på herregården og hilste på Emma Ihl som har firmaet Stygnen og lager de morsomste materialpakker jeg vet om. 

         

          

Og så kjørte vi til Uppsala, fant hotellet, rakk en kaffe og gikk på utstillingen Kulturkoftor och Sagotröjor . Selv om den var relativt liten var utstillingen enda finere enn forventet og kombinasjonen av de to bøkene var veldig bra. 

   

 

Og best av alt - hun kommer med ny bok i spetember!

Deretter Carl von Linnes hus og hage før vi avsluttet dagen med å utfordre oss selv ved å spise kreps offentlig. Stor takk til særdeles tålmodig par på nabobordet , jeg tror de lo seg i hjel etterpå.

 

( Krepsespisingen ble ikke foreviget)

Søndag skulle vi jo egentlig bare kjøre hjem men på vei til Østerbybruk hadde vi sett skilt til Carl Larsson-gården og der hadde vi jo heller ikke vært. Så da kjørte vi dit, var på omvisning og vandret i hagen. DEt er rart å komme til slike steder hvor alt er gjenkjennelig. Alle rom har man sett før, all utsikt nikker man gjenkjennende til og mest av alt får man lyst til å krype opp i en slagbenk med et lite broderi eller en god bok.

 

 

 Og så hadde vi en aldri så liten fika før vi kjørte hjem. 

Alt i alt en helt strålende helg. Mange timer i bil, mange timer rmed hemsløjd og håndarbeid. Og alle tipsene om fine steder vi ikke rakk denne gangen er nitidig notert og skal brukes ved neste anledning. Da trenger vi helt klart bedre tid.

Og nå vil jeg mest av alt bare sitte på systua og skape. lage fantastiske kreasjoner og leke med stoff, tråd og farger. 

Yll & fika, fika & yll

Som tidligere nevnt har det vært litt tungt å komme i gang igjen etter ferien. Nå har jeg riktignok vært i fint driv de siste dagene, men av redsel for å overanstrenge meg drar jeg til Sverige i helgen.
Sammen med en venninne skal jeg se Celia Dackenbergs utstilling Kulturkoftor och Sagotröjor i Uppsala og Karin Ferners Glädje och grannlåt i Rättvik.  I tillegg har vi fått masse gode tips til andre fine steder å besøke både i Uppsala og langs veien så jeg  har stor tro på at det blir en særdeles fin tur. 

Noen synes kanskje at dette er et smalt og nerdete tema for en helgetur. Til dere kan jeg si at det er det slettes ikke. Med tanke på hvor uendelig mange ulike farger og kvaliteter det finnes på garn både av ull og lin er det helt klart ikke noe smalt tema.

Sesongstart

Hvert år, når skisesongen starter og eliten møtes der det er snø er det snakk om å prikke inn formen. Så vidt jeg har skjønt er det lurt å være i ganske god men ikke for god form slik at det blir en stigning utover vinteren. Jeg tror vi kan slå fast at jeg har truffet ganske godt etter årets ferie. Det er ihvertfall gode muligheter for progresjon.
Ikke fordi jeg ikke har jobb, for her skal bunader monteres og syes om, jeg skal brodere og lage planer for et par kurs. Men  når du sitter der og skal begynne å jobbe og kjenner duften av fersk kaffe fra kjøkkenet er det lett å ta en tur ned og snakke litt med hun som fremdeles har sommerferie ( for alle vet jo at tenåringer ikke kan tenke seg noe bedre enn munter morgenpassiar med mor).

Jeg skriver lister og trer nåler og følger alle mine egne supertips for å komme i gang med arbeidsdagen. Hittil går det ikke helt etter planen...

Jaja.Det pleier å gå seg til, så jeg tror bare jeg skal ta meg en kopp kaffe og sjekke facebook ( og twitter, instagram, Aftenposten og et par-tre nettaviser ) før jeg tusler opp på systua igjen. 

Ha en fin arbeidsdag forresten:)

Hvorfor brodere?

Jeg kan ikke huske når jeg begynte å brodere. Nål, tråd og stoff var alltid innen rekkevidde og jeg la friskt og freidig i vei. Når jeg ser på noen av de første prosjektene mine ser jeg feil og mangler. Jeg ser for lange sting og for korte sting. Jeg ser trådsprang og tvilsomme festinger. 

Men jeg ser også en enorm glede over å kunne lage noe selv, sy en skjeløyd dukke med flette eller brodere et bokmerke. Jeg ser viktigheten av å ha materialer tilgjengelig fra tidlig alder og å få lov og tid til å gjøre feil og erfare hva disse feilene gjør med det ferdige produktet. 

Noen mener skolen må på banen og ta ansvar for håndarbeidsopplæringen. Andre mener hjemmet må ta ansvar. Jeg mener vi trenger en kombinasjon og at den oppvoksende generasjon trenger å ha håndarbeid tilgjengelig. Det er ikke nok å ha grunnleggende innføring på skolen hvis du aldri ser nål og tråd brukt i hjemmet. Og det er ikke nok å bli introdusert for håndarbeid hjemme hvis holdningen på skolen er at dette er unødvendig tidsbruk og at kreativ lek med saks, papir og lim er vel så viktig. 

Vi må gi våre barn en oppfatning av at håndverk og håndarbeid ikke bare er viktig for samfunnet men også for dem personlig. Og de må få erfare at håndarbeid kan være en kilde til glede og avslapning.

Og for å få til det må vi, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler og andre voksne, legge til rette for gald bruk av nål og tråd ( og selvsagt spikkekniv, strikkepinner, hammer og spiker og andre fristelser).

Legg lista litt lavere enn du egentlig er komfortabel med og aksepter ujevne sting, skakt islåtte spiker og svette masker. Du kan øke forventningene gradvis og stille og rolig vise hvordan et greit arbeid kan bli enda bedre. 

Et broderi trenger ikke være stort, dyrt eller tidkrevende: Tegn et lite motiv på lyst bomullsstoff, tre et par nåler og sett i gang. Og når du er ferdig lager du kanskje et litt mer detaljert motiv, og enda et og vips sitter du der med en bunad i fanget og har det aldeles glimrende.

Verdens broderidag

Hurra for verdens broderidag!

Hurra for grunnsøm, kontursting, primhull, plattsøm, smøyg, attersting og forsting. 

Hurra for musetagger, franske knuter, grensting, sjattersøm og kryssesting med slyng.

Hurra for vestmannarenning, kniplingssøm, kjedesting og kryssesting uten slyng.

Hurra for tungesting, mille fleur og jernbanesøm.

Hurra for austmannarenning, korssting og holbeinsøm.

Hurra for  tråder  og stoff  i ull, bomull, lin og silke.

Hurra for tellesøm og fritt broderi.

Hurra for tradisjoner og fornyelse.

Hurra for gleden over godt håndverk og gleden over å lære noe nytt.

Hurra for alle som broderer!

Og hurra for alle de stingene jeg har glemt. I dag gleder vi oss over alle sting utenom blåknutene.

dagens plan

Det er så varmt at jeg med jevne mellomrom må se på et par av bildene fra i vinter og huske hvordan det er når det er snø overalt...
Jaja, det blir vel kjøligere snart. Inntil det skjer lager jeg prøvelapper til kurs, som er en fin oppvarming til litt større arbeidsoppgaver. Å rive ullklede i firkanter på 10x15 cm er ikke spesielt tankekrevende. Dessuten kan jeg stå, noe som er atskillig mer attraktivt enn å sitte med en ullstakk i fanget.
Og så leser jeg. I ettermiddag leste jeg de siste sidene av Gymnadenia og gikk til bokhylla for å hente Den brændende busk. Og mens jeg stod der kom jeg på at  den har jeg jo ikke...For av uklare årsaker manglet akkurat det bindet i den eska med Sigrid Undsets samlede som ble kjøpt på salg en gang ( og så var det ingen som oppdaget det før klagefristen hadde gått ut ). Så, i morgen skal jeg på biblioteket for å finne ut hvordan det går med Paul, Sunlight og resten av familien Selmer.

Ok, jeg vet hvordan det går. Men sist jeg leste disse romanene var jeg endel yngre og det er ofte fint å lese bøker på nytt og oppleve med en litt annen innfallsvinkel.

PS. Bare se på bildet, kjenn kulda krype innover og oppover og husk at om noen måneder står vi her og hutrer og fryser og gleder oss til sommer og sol.