perler på en snor

Lørdag i november...Duskregn og tåke ute, rastløse sjeler inne. Det er så lett å havne foran fjernsynet eller i mutt taushet foran hver sin datamaskin. Forslag etter forslag forkastet. Fruen har mest av alt lyst til å skyfle i seg resten av snopet fra en meget vellykket Halloweenvandring.

Løsningen blir å dra frem perleboksen og sette i gang.

Og jammen ble det hyggelig 

( helt til man oppdaget at den lystige har vrengt, ikke sjelen, men mageinnholdet utover en seng )

hva skjer med yrkesfagene?

Det er ikke lett å overleve som bunadtilvirker, og for å spe på lønna er det fint å kunne holde kurs og være lærervikar på Design og Håndverk i den videregående skole. At det i tillegg er fint og viktig å komme seg ut blant folk og få litt nye impulser og ha litt flere enn den faste kjernen å snakke med er en annen side av saken og skal ikke belyses her og nå.
Men når man er vikar, og skal hjelpe ungjentene ( for det er flest jenter på disse linjene) kan man få seg en og annen vekker. For eksempel når de skal sy skjørt; og vikaren foreslår å ha en linning eller et belegg i livet istedenfor å bare brette ned en cm og sy. Da vil man gjerne ha et svar, ikke bare et tomt blikk.
Eller når de skal lage mønster og ordet bevegelsesvidde er et ukjent begrep. Nå er det selvsagt slik at ungdommen nå til dags vil ha klær som er skinny ´n´skimpy og knapt nok egnet til å nyse i, men en gang i fremtiden skal de kanskje lage klær til noen som vil ha muligheten til å sitte ned eller løfte en arm, og da må de vite hvor det skal legges til noen ekstra centimeter.
Men dette lærer de ikke. De lærer heller ikke nevneverdig mye om tekstiler, eller om  sømtekniske finesser.
Og så kan man spørre seg selv - hvorfor?
Er det ikke behov for dette lenger, er dette kunnskap vi ikke trenger? Eller, er det ikke med i læreplanen?

Da Fruen begynte på sømlinje, for godt og vel tyve år siden, fantes fremdeles de gamle yrkesskolene. Der gikk de som ville lære et håndverk fra bunnen av, og de som ikke kom inn på allmennfag eller handel og kontor. Noen fortsatte som lærlinger og endte med fag- eller svennebrev, andre tok tilleggsfag for å få generell studiekompetanse og studerte videre.
Dette ble det slutt på da man på høyere hold besluttet å øke yrkesfagenes anseelse. Og det ble gjort ved å øke mengden av allmennfag på disse linjene, og ved å slå sammen flere fag i et grunnkurs.
Og når politikere i dag jamrer seg over frafallet på yrkeslinjene og ikke fatter hvorfor det er vanskeligere å skaffe lærlingeplasser nå og stiller seg uforstående til hvorfor det er slik - da tenker jeg at kanskje burde noen og enhver sette seg ned og sammenligne læreplaner før og nå. Det hjelper ikke om du etter to år på design og håndverk er godt oppdatert på samfunnsfaglige spørsmål hvis du ikke vet hvordan du flytter et snitt eller hvordan du legger opp et skjørt uten at kanten bulker og slår seg.
Og det er ihvertfall ikke veldig interessant for en liten bedrift, og de fleste bedrifter som kan være aktuelle læreplasser for småfag er små, å få en ung lærling inn som skal tilegne seg nok fagkunnskap i løpet av to år til å, ikke bare kunne ta svennebrev, men også bidra til en viss inntjening til bedriften. For det koster å ha en lærling, det tar tid å undervise, og da ønsker de fleste sjefer å få litt igjen for strevet.

Noen fag har fått særløp, altså at de har lenger læretid. Kanskje burde flere fag fått denne muligheten?
For slik det er i dag, at elleve fag skal ha samme toårige løp i skole for så å kunne starte lærlingeløpet, det fungerer ikke. Joda, både en salmaker, en modist og en bunadtilvirker benytter seg av nål og tråd. Men utover det er det flere ulikheter enn likheter, og det er heller ikke mulig for lærerstaben på en linje å gi fullgod opplæring til så mange fag, eller i det hele tatt å kunne bidra med nok informasjon om alle de fagene man kan velge mellom til at de i det hele att blir aktuelle utdannelser for elevene.
Dermed ender flere med å bruke denne linja som et pusterom, en del av en helt annen utdannelse eller de tar påbygging og ender med generell studiekompetanse.
Om man da har hevet yrkesfageens anseelse? Nei...
men man har oppnådd noe annet, som er ansett som viktig og riktig nemlig å gi hvert menneske mulighet til å ta høyere utdannelse. Og det er vel og bra, men det var vel ikke det som var målet?
Det finnes, nå som før, mennesker som ønsker en yrkesutdannelse. Det finnes mennesker som vil jobbe med hendene. Det finnes mennesker som ser at det alltid vil være behov for håndverkere, uavhengig av oppgangstider og nedgangstider. Dette er ikke nødvendigvis noe man på grunn av lav intelligens blir tvunget inn i ettersom alle andre muligheter til utdannelse faller bort. Dette er et valg, og et like legitimt valg som det å bli lege, askjemegler eller ingeniør.
men vær så snill, dere der på toppen, dere som bestemmer over norsk skole - la oss få en gjennomgang av dette systemet før det er for sent. I dag finnes det bedrifter som kan ta inn lærlinger og som besitter den kompetansen som trengs for å bedrive fagopplæring. Det er ikke noen selvfølge at slike bedrifter finnes om noen tiår.

Ring og ring

Ring, ring og Fruen griper telefonen med et lønnlig håp om at det er fra Norsk Tipping. Derimot er det en fløyelsmyk røst fra en ansatt i en større norsk bank.  Den hyggelige damen forteller at hun har en kollega som har sååååå lyst til å snakke litt med Fru Storlien.
Og, ja man innrømmer det - Fruen trodde først det var en potensiell kunde. Men neida.
Disse damene ønsket å invitere Fruen til et lite møte, for å snakke om hennes finansielle situasjon.
( det er fort gjort, forresten )
Det var imidlertid ikke Fruen det minste interessert i, og gav sånn passe klart uttrykk for at man trives riktig så godt der man er og ikke ser noen som helst grunn til å bytte. Og da kom spørsmålet som gjorde dypt inntrykk:
Om Fruen ikke er interessert i å få et overblikk over sin egen økonomiske situasjon?
Og det må innrømmes, den telefonen kom på et dårlig tidspunkt, men svaret var kanskje litt i overkant krast likevel:
Tror dere jeg er fullstendig uansvarlig og sitter her uten den minste idé om min egen økonomi? Jeg er da vel i stand til å lese informasjon jeg får tilsendt, og om jeg vil bytte så gjør jeg det fordi jeg vil. Ikke fordi du vil.

Det er sikkert ikke drømmejobben, å ringe rundt og invitere folk til møter hvor man skal selge bankløsninger. Det er sikkert enda verre når den som tar telefonen er gretten og akkurat har brukt altfor mange penger på å anskaffe ringen man tross alt har drømt om i femten år...
Det med ringen har overhodet ingen sammenheng med dårlig humør - den er en sånn salighetsting som gjr selv den gretneste kvitreblid som en lerkefugl. Og Queenie gleder seg til hun blir voksen og Fruen gammel, slik at hun kan overta den ( bedre kompliment kommer ikke fra den kanten)

bake-kake-bismak

Vårt første felles hjem; en hybelleilighet med minikjøkken og en komfyr som definitivt hadde sett bedre dager...
Fruens første bakeprosjekt på egen hånd; et sukkerbrød.
Alle tips fra mor i Barndommens dal ble fulgt til punkt og prikke og overlykkelig satt man ved kjøkkenbordet og så vidunderet heve seg over alle støvleskaft. I ren ekstase åpnet man ovnsdøra for å bivåne miraklet på nært hold. Og en halvtime senere smuglet man et velduftende kumlokk ned i søppelkassa i bakgården.
Det har jo tatt seg opp noen hakk, man åpner ikke lenger ovnsdører i utide og kaker med rårand er det færre av. Men i forrige uke, da Fruen skulle være übermom og lage pikekyss med tre pikebarn på ni år,  skar det seg og kumlokket dukket opp i minnet. Ingen ting ble stivt, bortsett fra Fruens smil, og det som skulle vært fluffy og fristende pikekyss endte med det noe mer passende navnet kusleik og hadde en umiskjennelig eim av melisoverdose.
Neste gang skal man gjøre alt riktig, med eddik, nyskurt bolle og ikke minst - et barnefritt kjøkken...

Alternativt fortsetter man i det vante; småkaker som ikke er basert på heving, formkaker med heldekkende glasur og nøye planlagt oppdeling for å skjule brister og brudd og nøyer seg med å nyte bildene i fantastiske kokebøker og inspirerende bakeblogger...

hva er en gammel / ekte bunad?

Det har gått flere bølger av bunadbegeistring over landet vårt, bølger der ønsket om en bygd - en bunad tidvis har vært større enn behovet for tydelig tilhørighet og lokal draktskikk. Noen daler har holdt strengt på gamle tradisjoner, både av respekt for disse tradisjonene og fordi de har vært lite påvirket av impulser utenfra. Man kan for eksempel se på Gudbrandsdalen, der det kom jernbane relativt tidlig. Dette førte til at det i hoveddalen kom turister i byklær og flere av de som reiste ut kom oftere tilbake. I sidedalene var det mindre gjennomstrømming av folk, noe som påvirket både dialektene som holdt seg lenger uten påvirkning utenfra og hvordan folk gikk kledd.
Det finnes en inndeling av bunadene våre, der fem kategorier forklarer forskjellen mellom de ulike draktene. Noen ville kanskje mene at en bunad i kategori 1 er finere enn en i kategori 5, ettersom førstnevnte er akkurat slik mange gikk kledd mens den siste kategorien er fritt komponerte drakter.
Men, de fleste bunadene våre er femmere, og mange synes de er de fineste ettersom de ofte er rikt brodert og oppfyller flere av nåtidens forventninger om farger som går ton-i-ton og mye sølv.
For det var ikke vanlig å gå med overbroderte klær, broderiene befant seg gjerne på et sjal, en løslomme, et forkle eller i som i Telemark - på sokkene. Heller ikke gikk alle emd hvite skjorter til hverdags, eller tre søljer og mansjettknapper i blankt sølv. Da som nå ble klesskikk tilpasset arbeidsdagen.
Noen, som Fruen, velger av ulike årsaker å fortsette å gå rundt i råndastakk i godt voksen alder, knytte på seg skaut og leve lykkelig med penger i stikklomme på innsiden av stakken eller trygt og varmt forvart i en sko, mens andre går over til brodert festbunad med snerten lue og løslomme hvor man kan oppbevare livsviktighetene. Det finnes ikke noe rett og galt her, det finnes bare frihet til å velge.

1. Bunader som representerer siste ledd i ei folkedraktutvikling.
Folkedrakta, særleg til fest- og høgtidsbruk, fekk etterkvart ny interesse og funksjon som bunad, utan å ha gått ut av bruk.

2. Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som var gått av bruk, men som ikkje var gløymd. Til tross for at folkedrakta hadde gått ut av bruk, visste mange korleis den hadde vore i store drag. Til dels laga ein nye plagg etter dette og til dels brukte ein gamle plagg.

3. Bunader som er systematisk rekonstruerte på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, frå same område, periode og drakttype.
Desse bunadane er rekonstruert frå ei folkedrakt etter at denne var gått ut av bruk. I rekonstruksjonsprosessen har ein nytta kjelder som fortel om drakttypen, t.d. skriftlege opplysningar, biletstoff og munnleg tradisjon.

4. Bunader som er laga på grunnlag av eit tilfeldig og mangelfullt gammalt draktmateriale. Dei delane ein ikkje fann førebilete til, har ein utforma i stil med resten av drakta.

5. Bunader som heilt eller delvis er fritt komponerte.
Enkelte av desse har trekk frå folkedraktmaterialet, medan andre har henta inspirasjon frå ulike typar gjenstandar eller plagg.

Oversikten over de ulike kategoriene er lånt fra hjemmesiden til Norsk Institutt for bunad og folkedrakt, det som tidligere het Bunad- og folkedraktrådet. 

Det hender kunder kommer med gamle bunader som skal syes om, bunader de mener er veldig, veldig gamle ettersom de er arv etter bestemor som ble født i 1905 eller deromkring. Da er det ikke alltid så hyggelig å fortelle at de står med en drakt som ble utarbeidet i 1957 og at ingen i slekta kunne vært i stand til å kle på seg noe lignende da kong Haakon steg i land på Honnørbrygga i 1907. Da kan man hånlig klaske bunadleksikonet i bordet og påvise opplagte brister i logistikken. Eller man kan snakke om løst og fast før man kommer inn på sannsynligheten for at bestemor anskaffet bunad til sønnens konfirmasjon, eller sønnesønnens dåp og ikke til sin egen dåp...

Hallo? Ween? Hvin? Vin?

Man husker tilbake til barndommens julebukkerier. Vi fikk hver vår nyvaskede strømpe tredd over hodet, fortrinnvis utenpå brillene som det dermed ble umulig å fjerne dugg fra når vi kom inn i oppvarmede stuer.
Vi ble lett sminket med vannfarger som luktet lunkent og iført diverse klesplagg ble vi sendt ut på tokt.
Langs brøytekanter og gjennom snøfonner trasket vi i blåkalde minusgrader. Vi vandret med håp om twistbiter som vi skulle få servert i døråpningen.
Men alle steder ble vi bedt inn, og alle steder var det masse folk vi knapt nok så gjennom strømpebukser og nedduggede brilleglass.  Det føltes som om alle de voksne var mye gladere enn det de var til vanlig, noe man som voksen kanskje ville definert som løsere i snippen, men det skjønte vi ikke da. Og alle skulle gjette hvem alle var, og alle skulle mates gjennom strømpebuksedekkede munner.
Og så gikk vi hjem og var glade og lettede, litt fordi vi turte gå og mest fordi det var et år til neste gang.

Og nå i kveld, når man iført småsko har fulgt to små vampyrer rundt i nabolaget, skjønner man jo på en måte hvorfor det er mer attraktivt å gå i snøfrie oktober enn i blåkalde desember.
Dessuten; hvem ville tatt sjansen på å forlate huset med en nylonstrømpebukse over hodet nåtildags?

men nå er det nok Halloween. Nå er det tid for et bittelite glass hallo-vin.

dagens kunde

Noen kunder får en plass i fruehjertet så lett som bare det. Det gjorde dagens kunde, som da Fruen åpnet døra utbrøt;
men kjære vene, du er jo bare barnet!
 Dessverre viste det seg at kundens søster var med som sjåfør ettersom kunden selv er 87 år og relativt svaksynt. Men det trenger vi vel ikke fokusere på?

dagens blomst

Det synges at Every rose has it´s thorns...Heldigvis beholdt de som utarbeidet kvinnebunaden fra Nordland fatningen og styrte unna slike spissfindigheter.
Noen bunader har veldig naturtro broderier og selv om Fruen synes Ringeriksbunaden med blomster og bier ( ok, det er vel en tordivel ) er morsom, så foretrekker man personlig de mer stilistiske broderiene .
Men hva motivasjonen, inspirasjonen bak et broderi er - det er ikke alltid så lett å vite, eller å forstå.
Det kan være et fint stykke kinesisk silke, en rosemalt dør, sjøsprøyt på en innlandssjø, eller treskjæring.
Bak hver bunad ligger en historie, noen kjente andre ukjente.
Har dere lyst til å høre noen av de?

Hjelpen er nær?

Noe av det fine ved å ha en teller på bloggen, er at man også kan få en viss ide om hvordan leserne kommer hit. Noen stuper rett inn via Fru Storlien, andre går veien via twitter eller facebook, mens andre igjen kommer via diverse googlesøk. Og her en dag oppdaget man at statcounter nå også lister opp hvor på lista man er ved diverse søk.
Slik ser Fruen at hun er nummer 1 på søket Fru Storlien, litt lenger ned på lista hva angår kinabunader og stell av bunadskjorter og på 44. plass når man søker på makuleringsmaskin.
Og det er dette siste man ble lett sjarmert av, for en leser kom hit ved å søke på makuleringsmaskin.
Og har isåfall vedkommende lest seg gjennom de 43 sidene foran, de som muligens har en mer faglig eller kjøpsvennlig tilnærming til temaet, før han eller hun kom hit og kunne ha gleden av å lese om sønnens glede over å kunne makulere dårlige prøver?

Og om dere skulle lure på hvordan det gikk med den makuleringsmaskina; den gjør ikke samme nytte nå lenger ettersom karakterer i ungdomsskolen ligger på It´s learning og dermed ikke kan unndras offentlighetens lys i det uendelige...Til glede for noen og bekymring for andre.

ps. Om du er på facebook kan du alltids like Fru Storlien, da får du oppdateringer hver gang det skjer noe ( og du trenger ikke være venn med madamen på ordentlig) . Link ligger i menyen til høyre, under kvirrevitt.

om søstre og venninner

På svarte dager føles det som om hver avis og hvert blad man åpner inneholder oppslag om sammensveisede søstre. Facebook flommer over av søstre som lunsjer, som sender hverandre hilsener og planlegger helgeaktivteter. Det føles som om alle andre har en søster, eller to, som man kan hygge seg sammen med, snakke med og finne på ting sammen med. Og man kjenner den lille ormen gnage i hjerterota
 - alle andre, bare ikke jeg.
Det er ikke det at man ikke unner andre denne lykken, men man savner den selv.
Men så ringer en venninne, ikke fordi noe spesielt har skjedd, men fordi vi ikke har snakket sammen på en stund. Eller en annen tekster og spør om vi skal ta en tur på loppis på lørdag.
Og så kjenner man at den lille ormen, som alltid er der og som gjerne sprer svartsinn og misunnelse, den skrumper sammen og blir, om ikke borte så iallfall mindre.
For det er jo ikke sikkert vi heller hadde vært perlevenner, det er ikke sikkert vi ville synes det var naturlig å gjøre alt mulig sammen, snakke om fødsler og ektemenn, gått på kafé eller på tur. Det er heller ikke brått sikkert vi hadde bodd i samme land, eller samme verdensdel.
Den første tiden etter at Storesøster døde var tung. Det krever mye energi å bevare vennskap når man står midt oppe i en sorg, og det krever mye energi å fortsette å nærme seg en sørgende som stadig avviser forslag om kaffe, kino, middager og andre sosiale hendelser. Etter hvert slutter mange å ringe, og ettersom tiden går forsvinner flere og flere fra nettverket.

Etter Storesøsters død var hovedfokuset å overleve selv, være sammen med foreldrene i Barndommens dal og Høvdingen og å komme gjennom de lange dagene og de enda lengre nettene. Og så , når man begynte å bli klar for å møte verden igjen, var det ikke så mange å ringe til.

Først var det sårt, det var lett å skylde på de andre, de som ikke forstod hva man hadde vært gjennom og som ville prege en resten av livet. Men i ettertid kan man se at skylden lå nok ikke bare hos de andre, men også hos en selv. For vi var så unge, vi var ikke vant til å takle sorg på nært hold og mye som ble oppfattet som ren og skjær ondskap ble egentlig sagt i beste mening.

Men de som holdt ut og som fortsatte å ringe, de som holdt ut med en mutt og selvsentrert Frue, de er fremdeles med.

Og selv om man ikke gjør som den oppvoksende slekt og fører opp venninnene som søster, eller mor, eller tante på facebook så er noen av disse venninnene, de som holdt ut, de som har sett Fruen på den svartetse dagene i et liv, de er som søstre.

Livet ville vært tungt og trist uten dem. Og mye, mye kjedeligere.

Fine bilder

Jeg fikk så fine bilder i hodet, og så laget jeg en bok der jeg prøvde å gi bildene et sted å bo.

Så enkelt kan det sies når man har begått en bok. Dessverre er det ikke Fruen som har begått en bok og opplever lykken i å se sine egne ord mellom stive permer.
Men når Queenie kommer hjem med en bok av brettede A4-ark og med fargerik tråd som binder sidene sammen, og bruker setningen dette innlegget startet med for å forklare hvorfor hun skriver om en jente som hater snø - da er stoltheten nesten like stor som om man selv stod der med hvitvin i glasset og bok under armen.

Det å lese for barna gir ikke bare glede der og da, det gir også økt fortellerglede, godt ordforråd og ofte - en større forståelse av å flette setninger sammen til en helhet. Og så skulle man ønske at man noen ganger kunne se inn i dette hodet, og se alle bildene som ligger på lur og venter på å bli omsatt i nye fortellinger.

det er den draumen

- at jeg var en ponni og nådde opp til kjøkkenbenken
- at jeg var en spenstig kenguru og hoppet opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en blekksprut og snek en fangarm opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en maursluker og slafset i meg alt på kjøkkenbenken med tunga
- at jeg var en fugl og fløy opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en ku og viftet ned alt på kjøkkenbenken med halen
- at jeg var en sjiraff
- at jeg var et menneske med armer og bein

Men aller mest drømmer jeg om at det onde mennesket som står og tar bilde av meg enten gir meg en bolle, eller går fra kjøkkenet slik at jeg kan prøve, prøve, prøve å komme meg opp på kjøkkenbenken.