Hallo? Ween? Hvin? Vin?

Man husker tilbake til barndommens julebukkerier. Vi fikk hver vår nyvaskede strømpe tredd over hodet, fortrinnvis utenpå brillene som det dermed ble umulig å fjerne dugg fra når vi kom inn i oppvarmede stuer.
Vi ble lett sminket med vannfarger som luktet lunkent og iført diverse klesplagg ble vi sendt ut på tokt.
Langs brøytekanter og gjennom snøfonner trasket vi i blåkalde minusgrader. Vi vandret med håp om twistbiter som vi skulle få servert i døråpningen.
Men alle steder ble vi bedt inn, og alle steder var det masse folk vi knapt nok så gjennom strømpebukser og nedduggede brilleglass.  Det føltes som om alle de voksne var mye gladere enn det de var til vanlig, noe man som voksen kanskje ville definert som løsere i snippen, men det skjønte vi ikke da. Og alle skulle gjette hvem alle var, og alle skulle mates gjennom strømpebuksedekkede munner.
Og så gikk vi hjem og var glade og lettede, litt fordi vi turte gå og mest fordi det var et år til neste gang.

Og nå i kveld, når man iført småsko har fulgt to små vampyrer rundt i nabolaget, skjønner man jo på en måte hvorfor det er mer attraktivt å gå i snøfrie oktober enn i blåkalde desember.
Dessuten; hvem ville tatt sjansen på å forlate huset med en nylonstrømpebukse over hodet nåtildags?

men nå er det nok Halloween. Nå er det tid for et bittelite glass hallo-vin.

dagens kunde

Noen kunder får en plass i fruehjertet så lett som bare det. Det gjorde dagens kunde, som da Fruen åpnet døra utbrøt;
men kjære vene, du er jo bare barnet!
 Dessverre viste det seg at kundens søster var med som sjåfør ettersom kunden selv er 87 år og relativt svaksynt. Men det trenger vi vel ikke fokusere på?

dagens blomst

Det synges at Every rose has it´s thorns...Heldigvis beholdt de som utarbeidet kvinnebunaden fra Nordland fatningen og styrte unna slike spissfindigheter.
Noen bunader har veldig naturtro broderier og selv om Fruen synes Ringeriksbunaden med blomster og bier ( ok, det er vel en tordivel ) er morsom, så foretrekker man personlig de mer stilistiske broderiene .
Men hva motivasjonen, inspirasjonen bak et broderi er - det er ikke alltid så lett å vite, eller å forstå.
Det kan være et fint stykke kinesisk silke, en rosemalt dør, sjøsprøyt på en innlandssjø, eller treskjæring.
Bak hver bunad ligger en historie, noen kjente andre ukjente.
Har dere lyst til å høre noen av de?

Hjelpen er nær?

Noe av det fine ved å ha en teller på bloggen, er at man også kan få en viss ide om hvordan leserne kommer hit. Noen stuper rett inn via Fru Storlien, andre går veien via twitter eller facebook, mens andre igjen kommer via diverse googlesøk. Og her en dag oppdaget man at statcounter nå også lister opp hvor på lista man er ved diverse søk.
Slik ser Fruen at hun er nummer 1 på søket Fru Storlien, litt lenger ned på lista hva angår kinabunader og stell av bunadskjorter og på 44. plass når man søker på makuleringsmaskin.
Og det er dette siste man ble lett sjarmert av, for en leser kom hit ved å søke på makuleringsmaskin.
Og har isåfall vedkommende lest seg gjennom de 43 sidene foran, de som muligens har en mer faglig eller kjøpsvennlig tilnærming til temaet, før han eller hun kom hit og kunne ha gleden av å lese om sønnens glede over å kunne makulere dårlige prøver?

Og om dere skulle lure på hvordan det gikk med den makuleringsmaskina; den gjør ikke samme nytte nå lenger ettersom karakterer i ungdomsskolen ligger på It´s learning og dermed ikke kan unndras offentlighetens lys i det uendelige...Til glede for noen og bekymring for andre.

ps. Om du er på facebook kan du alltids like Fru Storlien, da får du oppdateringer hver gang det skjer noe ( og du trenger ikke være venn med madamen på ordentlig) . Link ligger i menyen til høyre, under kvirrevitt.

om søstre og venninner

På svarte dager føles det som om hver avis og hvert blad man åpner inneholder oppslag om sammensveisede søstre. Facebook flommer over av søstre som lunsjer, som sender hverandre hilsener og planlegger helgeaktivteter. Det føles som om alle andre har en søster, eller to, som man kan hygge seg sammen med, snakke med og finne på ting sammen med. Og man kjenner den lille ormen gnage i hjerterota
 - alle andre, bare ikke jeg.
Det er ikke det at man ikke unner andre denne lykken, men man savner den selv.
Men så ringer en venninne, ikke fordi noe spesielt har skjedd, men fordi vi ikke har snakket sammen på en stund. Eller en annen tekster og spør om vi skal ta en tur på loppis på lørdag.
Og så kjenner man at den lille ormen, som alltid er der og som gjerne sprer svartsinn og misunnelse, den skrumper sammen og blir, om ikke borte så iallfall mindre.
For det er jo ikke sikkert vi heller hadde vært perlevenner, det er ikke sikkert vi ville synes det var naturlig å gjøre alt mulig sammen, snakke om fødsler og ektemenn, gått på kafé eller på tur. Det er heller ikke brått sikkert vi hadde bodd i samme land, eller samme verdensdel.
Den første tiden etter at Storesøster døde var tung. Det krever mye energi å bevare vennskap når man står midt oppe i en sorg, og det krever mye energi å fortsette å nærme seg en sørgende som stadig avviser forslag om kaffe, kino, middager og andre sosiale hendelser. Etter hvert slutter mange å ringe, og ettersom tiden går forsvinner flere og flere fra nettverket.

Etter Storesøsters død var hovedfokuset å overleve selv, være sammen med foreldrene i Barndommens dal og Høvdingen og å komme gjennom de lange dagene og de enda lengre nettene. Og så , når man begynte å bli klar for å møte verden igjen, var det ikke så mange å ringe til.

Først var det sårt, det var lett å skylde på de andre, de som ikke forstod hva man hadde vært gjennom og som ville prege en resten av livet. Men i ettertid kan man se at skylden lå nok ikke bare hos de andre, men også hos en selv. For vi var så unge, vi var ikke vant til å takle sorg på nært hold og mye som ble oppfattet som ren og skjær ondskap ble egentlig sagt i beste mening.

Men de som holdt ut og som fortsatte å ringe, de som holdt ut med en mutt og selvsentrert Frue, de er fremdeles med.

Og selv om man ikke gjør som den oppvoksende slekt og fører opp venninnene som søster, eller mor, eller tante på facebook så er noen av disse venninnene, de som holdt ut, de som har sett Fruen på den svartetse dagene i et liv, de er som søstre.

Livet ville vært tungt og trist uten dem. Og mye, mye kjedeligere.

Fine bilder

Jeg fikk så fine bilder i hodet, og så laget jeg en bok der jeg prøvde å gi bildene et sted å bo.

Så enkelt kan det sies når man har begått en bok. Dessverre er det ikke Fruen som har begått en bok og opplever lykken i å se sine egne ord mellom stive permer.
Men når Queenie kommer hjem med en bok av brettede A4-ark og med fargerik tråd som binder sidene sammen, og bruker setningen dette innlegget startet med for å forklare hvorfor hun skriver om en jente som hater snø - da er stoltheten nesten like stor som om man selv stod der med hvitvin i glasset og bok under armen.

Det å lese for barna gir ikke bare glede der og da, det gir også økt fortellerglede, godt ordforråd og ofte - en større forståelse av å flette setninger sammen til en helhet. Og så skulle man ønske at man noen ganger kunne se inn i dette hodet, og se alle bildene som ligger på lur og venter på å bli omsatt i nye fortellinger.

det er den draumen

- at jeg var en ponni og nådde opp til kjøkkenbenken
- at jeg var en spenstig kenguru og hoppet opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en blekksprut og snek en fangarm opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en maursluker og slafset i meg alt på kjøkkenbenken med tunga
- at jeg var en fugl og fløy opp på kjøkkenbenken
- at jeg var en ku og viftet ned alt på kjøkkenbenken med halen
- at jeg var en sjiraff
- at jeg var et menneske med armer og bein

Men aller mest drømmer jeg om at det onde mennesket som står og tar bilde av meg enten gir meg en bolle, eller går fra kjøkkenet slik at jeg kan prøve, prøve, prøve å komme meg opp på kjøkkenbenken.

Stor kar og lita jente

I sommer satt Queenie og en venninne og diskuterte Tour de France, og var skjønt og hjertelig enige om at det skulle de absolutt aldri delta i. Men da Fruen sa, i forbifarten, at det kan de ikke heller ettersom de er jenter, ja da fikk pipen en ganske annen lyd. For en side av saken er å velge noe selv, men å bli fratatt det valget på grunn av det kjønn man tilhører - det skulle niåringene ha seg frabedt. Virkelig.
Og det er et tankekors for oss foreldre det der; hvilke verdier vi skal gi dem basert på kjønn. For selvsagt vil vi gi Woody og Queenie lik oppdragelse og like verdier og ikke minst - vissheten om at de kan velge å bli hva de vil. Deres fremtidige valg skal gjøres ut fra evner og interesser, ikke om de er mann eller dame.
Kanskje er det spesielt viktig for Fruen dette å vektlegge valg og muligheter? For når man sitter hjemme og syr de fleste dagene føler man seg ikke akkurat som en kvinneaktivist, og når arbeidsdagen brytes opp av klesvask, henting og levering føler man vel heller ikke at man bidrar til å fremme kvinnesak og likeverd. Men dette er et valg vi har tatt i fellesskap. En har muligheten til å jobbe hjemme, den andre jobber et annet sted. Det hele er basert på utdannelse og hvordan vi skal få hverdagen til å gå opp, og et ønske om å være til stede for de søte små mens de er nettopp det. Derfor snakker vi også om dette, viktigheten av å velge selv og ikke la seg styre av kjønn og skjønn. Noen ganger føler man at det er et visst gehør, andre ganger er de mest klar for å få mor ut av huset slik at de kan innta sofaen i ensom majestet uten tanke på lekser og andre forpliktelser. Så nøyaktig hva de sitter igjen med av holdninger er man nokså usikker på.

Men her en kveld kom Queenie marsjerende hjem fra speidermøte og sa seg ferdig med denslags aktiviteter. Ikke fordi hun syntes det var kjedelig ( som hun sa først). Nei, det var fordi hun av hele sitt hjerte synes det er blodig urettferdig at gutter kan sykle av sted og overnatte i skogen, mens småpikene skulle innlosjeres trygt, tørt og varmt i speiderhuset. I hennes hode er det ingen forskjell på gutter og jenter, bortsett fra at hun synes guttene sutrer mye mer, og som hun sa Hvis vi skal sitte der og hekle og sånn, da kan jeg likegodt være hjemme.
Da har kanskje noe av alt man sier gått inn?

ps. Tittelen på innlegget er lånt fra en bok i Barndommens dal, om to barn som vokser opp sammen. Boka er et par generasjoner gammel, og da man leste den som barn var den håpløst utdatert. Kanskje er den ikke det likevel?

i dag

De søte små er litt her og litt der, Høvdingen er på jakt, Fruen føler seg som et slakt. Den lystige kjeder seg og prøver å gi matmor frynsete nerver ved å vagle seg på sofaryggen og skjelle og smelle. Ved siden av isbilen har nemlig trekkfugler seilt opp som fiende nummer en. Og takket være den samme lystiges intense klappjakt på nabolagets katter er hagen relativt kattefri og dermed et eldorado for fugler som skal planlegge vinteren i Spania...

kjærlig omtanke

De vokser opp de søte små. Og alt det man trodde man skulle nyte friheten fra er plutselig et savn. Myke, små og pysjkledde kropper på fanget når man egentlig vil lese avis. Tassende føtter midt på natta, henting og levering og følge inn og henge opp tøy. Å lese Lillesøster går til barnehagen høyt for hundrede gang.
Nå er det ikke her lenger, og man savner det ( bortsett kanskje fra dette med å lese samme bok om igjen og om igjen...).
Nå er vi over på hyggelig veileding, munter påminnelse om å ta med gymtøy hjem. Ikke fullt så munter påminnelse om det samme i dag da det viste seg at samtlige av husets hårbørster befinner seg i diverse gymposer i gangen på skolen og Queenie derfor så seg nødt til å gre håret med en engangsgaffel.
Vi oppmuntrer til å gjøre leksene pent og ordentlig, ikke skumlese tekster og svare i hytt og gevær for å kunne styrte ut av huset, uten nøkler og mobil, for å henge med venner. Vi minner på innetid, ringe-hjem-tid, arbeid før lek og ansvar for eget liv.
Tidvis føler man seg som en frådende furie uten gjennomslagskraft, og minst like ofte fremstilles man som en frådende furie med et mål for øyet - å torpedere sine barns mulighet til et sosialt liv i frihet.
Man trøster seg med at en gang vil de skjønne det, en gang når de blir voksne vil de huske tilbake med et snev av takknemlighet for at vi engasjerte oss og skjønne at vi gjorde dette av kjærlighet og omtanke og for å gjøre dem til mennesker andre har lyst til å være sammen med.
Til den tid biter man tennene sammen, teller til ti på tre språk, og fortsetter sitt mammaløp.

Og så lister man seg inn på rommene deres mens de sover , klapper litt på myke kinn og varme never og forteller dem alt det de rødmende vrir seg unna for å høre når de er våkne.

følge med og følge opp

Det begynte som en relativt anonym blogg for snart tre år siden. De fleste navn var fiktive, eller amerikanisert, og målet var å skrive uten at så mye som en nabo ville skjønne hvem det var som stod bak.
Og så havnet man på bloggrollen i lokalavisa, tidvis var det noen som skjønte hvem som stod bak og noen ganger fortalte man det selv - at man var en av disse bloggedamene.
Etter en stund meldte Fruen seg inn på Twitter, både for å spre det glade budskap når bloggen oppdateres og for å finne ut hva dette er. For man merker jo, etter hvert som de søte små vokser til, at de navigerer rundt på nettet med en selvfølge som ikke er oss foreldre forunt.

Ja, man husker faktisk den tiden Storesøster gikk på videregående og hadde det som vel het tekstbehandling i valgfag. Da var dette fremdeles så nytt at de var på studietur hjem til en forfatter bossatt i kommunen for å se henne skrive på datamaskin. Ikke fordi læreren mente de noensinne ville få bruk for den slags - man hadde da skrivemaskiner, men likevel kunne det jo være nyttig å se.

Men tilbake til nåtiden...Så forsvant plutselig sønnen inn på facebook, litt i tidligste laget, men likevel. Inne var han, og ute var vi. For facebook, nei, det fikk da være måte på. Og via en venninne holdt man oversikten over Woodys eskapader. Helt til det ikke lenger var nok, og så opprettet Fruen en egen profil der også.
Men er det nok? Neida, for så oppdaget man jo at det faktisk går an å ha egen side for blogg også. Og etter å ha lest et interessant innlegg og ditto kommenater hos Pias Verden ble nysgjerrigheten såpass stor at Fruen likegodt opprettet en egen facebookside for Fru Storlien. Det er også for å holde bloggen og det virkelige liv lett adskilt, for når navn er omskrevet og hendelser spisset til det lett ugjenkjennelige, passer det ikke alltid så godt å sende ut oppdateringer fra den private?personlige? siden .

Så, om du kjenner at det hadde vært kjekt å få oppdateringer jevnlig, og kanskje litt andre små kommentarer kan du alltids søke opp Fru Storlien på facebook, trykke liker og se hva som skjer!

Og om noen år, når Queenie er klar for å blogge om livet og sånn, da er Fruen klar for å overvåke, komme med tips om innspill om hvordan dette fungerer. For det aner oss at dette internettet er kommet for å bli.

en liten gyllen ring

Men om man er aldri så fornøyd med den usminkede verjsonen, så er det liten tvil om at ringer som denne gjør seg bedre på en glatt hånd med pene negler enn på de syltelabbene Fruen for tiden kan varte opp med. Kombinasjonen av bihulebetennelse og bronkitt har ført til at Fruen ser ut som et vandrende sandpapir. Men selv om humøret er labert hjelper det å ha en slik fin ring å kikke på i visshet om at den passer til at man sitter stille i en stol og tar seg ut og er aldeles fri for ansvar og forpliktelser
 ( gjett om den blir liggende lenge i skapet).

Er den ikke fin forresten? Fruen synes hun er heldig som har en onkel som lager slike salighetsting.