Vips var det over

Om ikke mange timene er 2010 historie. Fru Storlien har svingt seg både hit og dit, og her er noen av høydepunktene:
Januar
venninnetur til Stockholm, to store og to små. Selv om de små mener vi prøvde å drepe dem med milelange vandringer i svensk snø og kulde har de store planer om neste tur.
Februar
Det var slettes ikke så vanskelig å fylle førti. Atskillig vanskeligere var det å brette ut egen sorg og savn etter Storesøster over flere sider i lokalavisa. Det som skulle vært et lite innslag i en større artikkel viste seg å bli hele oppslaget. Og, for første gang var Fruen borte fra mann og barn i seks dager. Det gikk bra det også...
Mars
Hva skjedde egentlig i mars? Hm, jo det ble visst blogget en del om livet og sånn, samtaler med de søte små, friske kunder og generell bunadetikk. Sistnevnte var også en gjenganger i
April
Alle tradisjoner kan endres. Påske ble feiret i Gøteborg, ikke på hytta i Barndommens dal. Det var fint det også, men neste år er vi tilbake. Og resten av tiden ble det sydd, snakket og skrevet om bunad, noe man også gjorde i
Mai
Ingen bunadtilvirkere med respekt for egen arbeidstid og inntjening bør arrangere førti-årsdag i mai. Men jammen gikk det fint det også. Queenie fylte åtte år, og vi har ikke lenger småunger i huset.
Juni
Farmor feiret 75-årsdag, for første gang på mange år var absolutt alle samlet. En fin dag å tenke tilbake på Sommerferie, planlegging av den ordentlige sommerferien som kom i
Juli
To uker under Spaniens sol. To uker med gode venner, god mat, godt i glassene og godt humør gav gode minner.
August
Barndommens dal, skolestart og som alltid, mye kortere tid til høstkonfirmasjonene enn hva man innbiller seg i juni.
September
Farfar døde på sin egen 83-årsdag. Og atter en gang lærer vi at det å dele sorg, og snakke med de søte små om dette vanskelige emnet er viktig og riktig.
Oktober
Sykurs hvor to av deltakerne viste seg å være superhyggelige bloggedamer. Det å holde kurs kan være skremmende når man har "kjentfolk" påmeldt. Angsten for hva disse damene kunne finne på å skrive viste seg å være ubegrunnet. Det virker som de begge ble venner med symaskinene.
November
London med Bataljon Telemark. ikke den militære, men Høvdingens gode venner og deres respektive.
Vårens kurs planlegges, sønnen finner ut av det å bli kokk ikke lenger er aktuelt og satser nå på en karrière som industridesigner.
Desember
Juleverksted, ekstrajobbing i Tigerstaden, jul og hygge med slekt og venner. Desember som gjerne fremstilles som stressmåned nr. 1 behøver slettes ikke bli en orgie i kaos. Det meste kan planlegges, og mye kan faktisk også droppes. Te og kjeks i sofaen kan gi like gode minner for de søte små som det å halse rundt og jakte på små ekstragaver til kreti og pleti. Og så fylte verdens beste juleglede, Woody, tolv år.

Og helt til slutt, etter denne kortversjonen av et år, gjenstår bare en liten, men veldig viktig del av det hele:

Tusen takk til dere som svinger innom her, som leser og kommenterer.

 Dere har vært med på å gjøre 2010 til et strålende år

Takk for det!

Vi fire tobeinte og den ene firbeinte ønsker dere en fin kveld, en god avslutning på dette året og en fin start på det nye ( som heter totusenogelleve)

veien videre

Fru Storlien har snart eksistert i to år. Woody og Queenie blir eldre, lystige Laika blir roligere og Fruen som trodde hun skulle blogge om håndarbeid og bunader ser at bloggen handler om ganske mye annet også. Mange kommer hit etter søk på vask og stell av bunadskjorter, mens andre kommer hit etter mer perifere søk. For eksempel har man en viss medlidenhet med de som googler ski + storlien og som sikkert har tenkt seg til et svensk skisted men som havner her. For å være helt ærlig; det er langt mellom skitipsene fra denne kanten. Noen trosser mangelen på skitips og leser videre, andre finner mer informative nettsider om nevnte tema.
Fru Storlien er for tiden inne i en tenkefase og lurer seriøst på om en liten kursendring kunne være på sin plass. Derfor spilles ballen over til dere lesere og man stiller følgende spørsmål;
Hva vil dere lese om i 2011? Er det noe man burde skrive mer om, noe det bør brukes mindre tid på og er det noe som hittil ikke har vært nevnt men som burde nevnes?

fra skuffer og skap

Blant julepynt og juleduker dukker det gjerne opp et og annet som ikke er spesielt julete. Det var ikke de store overraskelsene i år, bortsett fra et påbegynt håndarbeid som skal ende opp som en brodert pute på ca 50 * 50 cm. Hittil har man telt ut og fullført noe sånn som 6 * 6 cm.
Når julepynten pakkes ned for sesongen skal man derfor være nøye på at intet, absolutt intet, annet enn julerelaterte saker finner veien ned i eskene.
Nå broderes det et halvt korssting her og et halvt korssting der. Med denne farten har man ihvertfall ny pute om tyve år eller der omkring. Forhåpentligvis er broderte puter med halvmodne jordbær det man skal i sofen da.
Og erfaringen er som følger; det tar lang tid å finne ut hvor man er i et påbegynt arbeid.

fra grønt til glitrende

De hulkengrønne fingrene gikk tilbake til normal farge før julaften ettersom de siste restene forsvant ved hjelp av salmiakkvasking. Dessverre forsvant også deler av det ytre hudlaget og Fruen pådro seg derfor det enkelte i huset kaller knitrende gammelkonehender. I den anledning skulle man, mens man satt i en mørk kinosal gi hendene en sårt tiltrengt runde med håndkrem.
Hendene ble både glatte og velduftende, og til Fruens store forskrekkelse - ganske glitrende.
Av dette har man lært følgende;
1. små tuber kan også inneholde lipgloss.
2. Det som er lett å påføre er ikke alltid like lett å fjerne
3. Hvis du er i tvil, vent til en opplyst scene i filmen og sjekk tuben nøye.
4. Hvis du ikke tar disse tre enkle forholdsregler, invester i real størrelse på håndkremen, lipgloss i krukke og sist men ikke minst, vaskbare votter.

julepynt

Noe av det beste med jul er muligheten for å pynte hjemmet med alt man har stuet unna i skuffer og skap. Fruen henter med lett hjerte frem broderte duker, emaljerte fat og andre dekorinnslag som aldri ville fått innpass i et interiørmagasin fra dette årtusen.
Høvdingen som hadde vært minst like lykkelig i et stilrent hjem med mindre julenips teller ned til trettendedag jul og muligheten for å igjen kunne velge kaffekopp etter behov og ikke etter dekor.
Fruen har foreslått å holde jul til tyvendedag jul, men det virker som om det er uaktuelt. Den eneste andre som synes det hadde vært strålende er den firbente som har annektert juletreteppet. Hun har tilbrakt mer tid på gulvet de siste dager enn det siste året, godt innrullet i hjørnene av teppet som var hakket mer presentabelt for noen dager siden.

Om jul og bøker

Jul i Barndommens dal bestod av lange dager med ivrig lesing av julebøker. Hver høst ble årets bokkatalog finlest, og en tredelt ønskeliste ble satt opp; en del med bøker man absolutt ønsket seg, en del med bøker man hadde ganske lyst på og til slutt de bøkene man kunne leve uten men som hadde vært kjekke å ha.
Nå er ikke årets katalog like spennende. Vi har god tilgang på bokhandler og engelske bøker kjøpes på nett og kommer i pakker med ujevne mellomrom.
Likevel er juledagene preget av lesing, det har en tendens til å samle seg opp lektyre man bør gjennom. I år leser Fruen Philippa Gregory som skriver spennende historiske romaner. For tiden er det Tudortiden man fordyper seg i, med diverse avbrudd for å google diverse personer man burde ha kjennskap til men som man ikke husker helt. Det er kanskje ikke den mest høyverdige litteraturen, men interessant og lærerikt er det likevel. Klær og smykker beskrives detaljert og tidsriktig, noe som høyner leseopplevelsen. Få ting er mer irriterende enn bøker der hovedpersonene ifører seg gevanter som ikke ble oppfunnet før flere århundrer senere, eller benytter seg av utstyr som ikke eksisterte i den angitte perioden.

Og så spørs det da, hva er en god bok? Hva er god litteratur? For noen er det traurige samtidsromaner, for andre historiske mursteiner, andre igjen leser bøker der handlingen kan skrelles som en løk og stadig nye tolkninger fremstår. Fruen foretrekker den gode opplevelsen, å bli dratt inn i en verden, et univers som fenger og skaper interesse for ytterligere lesning. Noen ganger ender man opp med svenske herregårdsromaner, andre ganger Nobelprisvinnende forfattere.
Det man trenger som en virkelighetsflukt den ene dagen kan fremstå som uoverkommelig lesestoff den andre dagen, modenhet og motivasjon påvirker leseglede og ikke minst; den tiden man har til disposisjon påvirker selvsagt også valg av lektyre.
Det merkes at de søte små ikke er helt små lenger, det kan lekes og ordnes uten at mor kretser rundt som en årvåken hauk. samtidig kan det være kjekt, og beroligende for alle parter, at det er en voksen til stede. Det å begrave seg i en bok har heldigvis vist seg å være vel så lurt som å strikke. Av en eller annen årsak tror de visst det, de søte små, at en lesende person er blind og døv for alt som skjer. Mangt og meget kan derfor læres i slike stunder...

om duker og kalde tær

Juleduken holdt nesten et døgn før den måtte i vaskemaskinen. Tilbake på et bart bord står to nisser og en snømann og fryser på understettene. Siden det ikke er ventet besøk inn døra resten av dagen frister det mest å spare den rene duken til etter frokost i morgen...Og nå som Woody har fylt 12 år og det andre barnet også vokser til kan man alltids håpe på noen julehøytider med rene duker om ikke altfor lenge. Ja for det er selvsagt aldri Fruen som søler, mister serveringsbestikk eller feilregner høyde på glass ved sending av fat. Neida, slettes ikke...

Endelig!

Så skjedde det endelig, det Queenie ikke trodde ville skje; det er julaften! 

Ventetiden er over, alle forberedelser er gjort og alt er klart for fredfylte dager med de nære og kjære.

Fruen ønsker dere alle en velsignet julehelg, fylt med fred, nye og gamle minner og høytid. 

Dagen før dagen

Flekkevis og delt skjer det. Små biter av jul føyes sammen og i løpet av dagen og kvelden blir det jul i huset. Mye skal ordnes, men ennå er dagen ung og en av tradisjonene fra Barndomens dal er at mor holdt på både lenge og vel etter at vi små hadde blitt sendt i seng. Lykken var å snike seg inn i stua igjen, når man egentlig skulle ha sovnet for lengst, og se hva hun holdt på med og kanskje få lov å hjelpe litt. Slik har vi det også, de siste bitene faller på plass den gylne mammatimen etter at de andre har gått til ro. Duker skal på plass, den siste pynten skal settes frem og helt til slutt skal mor sette seg pent i sofaen med et ørlite glass portvin. Ja, vi liker jul.

julestrømper

På kalenderen henger bare to stusslige twistbiter igjen og venter på å plukkes. Venner som har vært innom har uttrykt sin bekymring for de søte små som får så stusslig lite på Julaften. Årsaken er imidlertid ikke at vi synes de får nok denne dagen, men at vi denne dagen bruker julestrømpene.
Queenie fant dem fram for flere dager siden. I den anledning må følgende sies; om noen savner noe kan dette barn lånes ut ettersom hun er den rene sporhund når det gjelder å søke opp fortapte og bortgjemte gjenstander.

Julestrømpene ble tatt i bruk for et par år siden. Sydd av ullfilt og dekorert med diverse rester. Og om noen reagerer på bokstavene på strømpene så er det slik at Woody og Queenie egentlig heter noe annet. Ikke veldig annerledes, men litt...

om kaker og kjærlighet

Liten og rund var hun, spretten som få og evig opptatt av kvinners liv og deres muligheter. Som gift småbarnsmor tviholdt hun på retten til å ha sin egen systue, og hadde gjerne lærlinger for å gi andre kvinner muligheten til et levebrød.
Både hun og mannen var avholdsfolk, de var opptatt av å te seg pent og de var en pen familie. De ble godt likt i den lille sørlandsbyen de bosatte seg i etter at byen de bodde i før brant.
Ja, slik var historien. Selvsagt var det noen ymt om at det også fantes en annen mann, og et barn som ikke vokste opp. Og hvordan var det egentlig med denne bybrannen, var ikke den tidligere?
Og så nøstes det i arkiv og blant gammeltanter. Sakte endrer historien seg og blir levende. Hun giftet seg ung og fikk to sønner før byen brant og mannen forsvant. Ikke i brannen, men til Junaiten. En sønn døde, den andre levde opp. Skilsmissen ble innvilget i 1907. Da hadde hun truffet han hun valgte selv, den svenske enkemannen. Ny by, nye muligheter, nye barn.
Det ble et bedre liv for dem alle. Men samme hvor godt det var så nektet hun å slutte å jobbe. Samme hva han sa så tviholdt hun på sikkerheten i å ha noe å falle tilbake på.
Det ble bakt til jul i denne familien som i andre familer, men en ting var de alene om; ekebladene som var en vanlig småkakesort der omkring var ikke runde. Den svenske blikkenslageren laget en dag en egen form til sin kone. Hvorfor vet man jo ikke, kanskje hadde han tid til overs? kanskje hadde han lyst til å overraske henne? Eller syntes han rett og slett at et ekeblad skal se ut som et blad og ikke en runding?

Fruen har tre salighetsting etter oldemor; skreddersaksa, en bluse ( så rund kan hun da ikke ha vært) og formen til å lage ekeblader med. Og så håper man at det i ryggmargen ligger litt av arven, viljen til å gå på og ikke bøye av.

kvelden før kvelden før kvelden før kvelden

 

Plutselig gikk det opp for Fruen hvorfor konditorer ofte bruker engangshansker når de lager marsipan. Her sitter man med grønnmelerte hender og ser ut som man har vært i et heftig møte med Hulken...Forhåpentligvis forsvinner det verste i morgen når huset skal vaskes. Hvis ikke må matchende neglelakk anskaffes. For selv om Alexander Kiellenad så vakkert skrev at håpet er lysegrønt så gjelder vel ikke det samme for tørre knoker?

Men grønne fingre eller ei, nå ligger marsipanen til tørk på kjøkkenbenken. Den lystige og forslukne ligger utstrakt foran kjøkkenbenken og det mangler bare et kakeslag før Fruen føler at husmorære er sånn noenlunde innen rekkevidde.