Nytt år og nye muligheter for å bli et bedre menneske. Aviser og sosiale medier flommer over av vennlige innspill om hvordan vi kan bli bedre versjoner av oss selv. Utseendemessig vel og merke. Vi kan bli lettere og smalere, få bedre hud og mer hår ( i hvert fall på hodet). Og vi kan jobbe målbevisst for å bli yngre enn vår biologiske alder.
For selv om fødselsattest sier 53 år skal det være mulig å få en innside som tilsier 48. Dette kan oppnås gjennom et relativt strengt kostholds - og treningsopplegg. Minimalt inntak av alkohol og om du noensinne i løpet av ungdomstiden tok en sigg eller ti på fest er antagelig løpet kjørt uansett og du har mest sannsynlig uopprettelige rynker i de indre gemakker.
God fysisk form og en kropp som spiller på lag når du skal bøye deg for å knytte skolisser, gå trapper eller rekke bussen er bra. Men hvorfor i all verden skal den beste versjonen av meg selv absolutt være en yngre versjon av meg selv? kan vi ikke bare være fornøyd med å ha oppnådd den alderen vi har, være glade og letta over å ha kommet oss opp i femtiårene uten altfor mange skavanker og slutte å jage etter en ungdomstid som faktisk forsvant i forrige millennium?
Samtidig som vi oppmuntres til å jakte på en evig ytre ungdom medier de samme mediene om at dagens unge sliter med dårlig selvbilde. Rekordmange unge er deprimerte. Det skyldes i en stor grad verdensbildet og klimaendringer, men hva med oss foreldre og besteforeldre og vårt ansvar? Hvis vi, som faktisk skal være de nærmeste forbildene for oppvoksende generasjoner, hele tiden uttrykker misnøye med eget utseende må jo det sette spor hos ungdommen?
Min storesøster døde i en ulykke da hun var 27 og jeg 25 år. Kanskje har dette endret mitt syn på aldring? Min store livskrise fikk jeg da jeg fylte 28 år og ble eldre enn henne. Etter det har verken det å fylle 40 eller 50 år ført til stort mer enn takknemlighet. Det er ingen selvfølge å bli eldre. Og med tanke på dødstallene fra Gaza ser vi at det ikke er noen selvfølge å bli voksen heller. Så, hva med å kjenne på takknemligheten over å bo i et fredelig hjørne av verden? I et samfunn hvor de aller, aller fleste når skjels år og alder bør det ikke være så viktig om innvendig alder tilsier 48 mens fødselsattesten sier 53. Det er ingen som vet hva som kommer til å stå på dødsattesten uansett.
Og for å være helt ærlig? Var livet så mye bedre da vi var yngre?
Takk for et klokt innlegg! Jeg er så enig med deg! I dette året vi har begynt på runder jeg 70 år på denne kloden. Skal det liksom ikke sette spor, utvendig så vel som innvendig? Jeg forbeholder meg retten til å bli gammel! Vi trenger ikke bli grå og kjedelige. Vi vil synes og regnes med, selv om vi har rynker, ser dårligere, hører dårligere og gjør ting saktere enn dem som er yngre. Men tenk på all livsvisdommen vi har samlet opp igjennom årene, og alle erfaringene vi har gjort oss. Klart det har gjort oss klokere!
SvarSlett