Velg selv - om å velge utdannelse

I dag går søknadsfristen til videregående skole ut.
Jeg håper alle har søkt det de selv vil og ikke ser på hvor vennene skal gå eller har hovedfokus på mediaoppslag av typen Disse jobbene trenger Norge. Tenk på hva du selv vil, hva du selv har lyst til å jobbe med og gå aktivt inn for å skape din egen fremtid. Det Norge trenger er en ny generasjon motiverte mennesker med bevisste valg og ønske om å ha et godt arbeidsliv.

Det norske samfunnet har i mange år hatt som overordnet mål å sende ungdommen inn på et utdannelsesløp som ender med en akademisk grad. Målet virker å produsere teoretikere som mangler grunnleggende praktiske ferdigheter. Dette er vel og bra for de som vil gå denne veien. Vi trenger absolutt akademikere. Men for å få et velfungerende samfunn trenger vi alle andre yrkesgrupper også. Vi trenger butikkansatte, frisører, elektrikere, hjelpepleiere og bunadtilvirkere.

Da jeg gikk på ungdomskolen og hadde et ganske godt karaktersnitt ble mine ønsker om å gå på sømlinje avfeid med at jeg var for flink. Det samme argumentet møtte jeg da jeg gikk siste år på allmennfag og drømmen om sømlinje igjen dukket opp. Det ble sømlinje og et nokså brutalt møte med mange menneskers holdninger. For vi såkalt skoleflinke burde jo bli noe ordentlig. Jeg har mistet venner som ikke klarte å forholde seg til at jeg ikke brukte evnene mine. En venninne klarte ikke å forholde seg til at jeg ødela livet mitt og følte seg forpliktet til å bryte all kontakt. Jeg har opplevd at den mentale rullegardina går ned når jeg forteller nye bekjentskap hva jeg jobber med og jeg har opplevd at folk antar jeg ikke er av de skarpeste knivene i skuffen. Vi kan også nevne at da storesøster jobbet med doktorgrad i matematikk og jeg var buntmakerlærling ble både hun og jeg spurt om det ikke oppstod gnisninger når intelligensen var så umake fordelt.
Når jeg skriver dette er det ikke for å få medlidenhet eller forsikringer om at jeg er en smarting. Jeg vet at jeg er oppegående og jeg kunne sikkert kommet meg opp på en vel ansett akademisk grad. Problemet eller hva vi skal kalle det var min totale mangel på motivasjon.

Jeg ville sy og jeg syr fremdeles.

Samtidig bruker jeg også mine to svennebrev og den yrkeserfaringen jeg har oppnådd som lærling i mange andre sammenhenger og har en relativt variert arbeidsdag. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde fått disse mulighetene hvis jeg ikke hadde bakgrunn i håndverksfag.   Nå er det lenger og lenger mellom hver gang jeg møter mennesker som tror jeg er en tomskalle fordi jeg aldri fikk høyere utdannelse. Derimot møter jeg stadig flere som synes jeg er heldig som turte å stå på, valgte eget løp og fikk en håndverksutdannelse.
Det tror jeg ikke er personavhengig. For meg virker det som om flere og flere får øynene opp for at det er et stort behov for håndverkere og et allsidig yrkesliv. Det virker også som om stadig flere forstår at en håndverker ikke bare produserer gjenstander eller utfører løsrevne tjenester. Mange av oss ender med enkeltpersonforetak hvor vi har eneansvar for bedriftens inntjening, pensjonsordninger, sykeordninger og andre finurligheter som ansatte slipper å forholde seg til på daglig basis.

Det snakkes mye om at foreldre må oppmuntre til å velge yrkesfag. Da er det viktig å huske at det valget ikke blir tatt de siste ukene i februar men baseres på holdninger tilført gjennom et helt liv. Snakk pent om alle yrkesgrupper og alle utdannelser. Hvis rørleggeren kommer for sent til en avtale så angår ikke det hele yrkesgruppen, like lite som en udyktig lege ikke skal ødelegge for alle norske kirurger. Og for guds skyld, ikke bruk argumentet om at du kan alltids ta påbygg og få en ordentlig utdannelse. Fag- og svennebrev er en ordentlig  utdannelse.

PS.
Om du er redd for å miste venner ved å ta utradisjonelle valg så kan jeg berolige deg: Det går så bra så. Gode venner holder sammen uansett og i tillegg får du nye venner med samme interesser innen ditt fagfelt.   Og husk at utdannelse og dannelse ikke alltid går hånd i hånd.