Endelig?

Det  var en sommerdag i Venezia i 1988. Etter en knapp uke på Interrail var vi brunskjoldete av våre første forsøk på selv-tanning, vi hadde møtt spennende utlendinger ( opplagt nok, vi var jo i det store utland) og vi hadde lagt på oss. Ikke mye, men nok til at drastiske tiltak måtte settes ut i livet.
Vi kjøpte sporenstreks hver vår tjuepakning av merke Dunhill. Og på en steintrapp utenfor en italiensk kirke begynte perioden som røyker.
At man, mens man satt der og prøvde å se überkul ut, fikk et visittkort fra en due midt i planeten burde jo ha hintet om at dette var usunt, ulekkert og unødvendig. Men neida. Vi røykte friskt videre. Gjennom Italia, Frankrike, Tyskland, Danmark og hjem igjen.
Vel hjemme ble tørre sigaretter gjemt ( med variabelt hell ) og tatt frem i festlige lag. Og så stadig oftere. Og så hver dag. Flere ganger om dagen.
Og årene gikk, pengene fløy og foreldre nevnte at dette kanskje ikke var det smarteste å bruke tid og penger og helse på.
Men rart med det, samme hvor blakk man var så fikk man da alltid skrapt sammen til en tipakning, eller man kunne gå innom den der knøttlille tobakksbutikken bortved Nationaltheateret og kjøpe en sigarett eller to i løsvekt.
Det hendte man tok en pause, en uke eller to, en lungebetennelse og noen uker til, et par måneder her og der. Men det varte aldri. En fest, en test, en dårlig dag på jobben og så var det pån igjen.

Jeg sluttet å røyke da jeg ble gravid første gang. Og lot være å røyke til Woody var et halvt år eller der omkring. Da ble det for fristende, og de lørdagene hvor jeg kunne overlate sønn, flaske og far hjemme og ha noen fritimer ble alltid startet med en røyk ved første og beste anledning ( type bak nærmeste sving). Og joda, jeg begynte å røyke igjen.
Og røykte. Til jeg ble gravid med nummer to. Da burde jeg jo ha lært og latt være å ta den der frirøyken som er så fristende. Men neida. Pån igjen. Akkurat som før. Smugrøyking bak hushjørnet når ungene sov eller så barne-tv...
Men selvsagt. De finner det jo ut. Og de vet, i likhet med deg, at røyking er slett ikke så lurt. Eller kult. Egentlig er det bare teit.
Og man slutter igjen, noen uker, noen måneder, en lungebetennelse pluss noen uker...
Og føler seg dummere og dummere. For det er jo så fullstendig unødvendig. Kjære vene. Det er ikke bra hverken for utsiden eller innsiden. Og selv om barna er i en alder der de tidvis gir relativt tydelig uttrykk for at mor og far ikke er rollemodell nummer en og to, så ser de at vi sniker oss ut. Eller gir opp og setter oss ut. De vet at vi vet det er dyrt, dumt og usunt. De vet at vi ikke vil de skal begynne. Men de vet også at vi bare fortsetter, fortsetter og fortsetter.


Og gradvis fikk denne tanken modne. Det er rett og slett for dumt. 


Jeg er ikke videre stolt av å ha brukt store deler av mitt voksne liv på å røyke, eller å planlegge hvordan jeg skal få tatt meg en røyk. Tro meg, det siste ble stadig vanskeligere. Jeg vet jeg burde sluttet for mange år siden. Jeg vet faktisk at jeg egentlig aldri burde ha begynt.
Men det gjorde jeg.
Det jeg derimot er stolt av, er at det i dag er ni måneder siden sist jeg tok en sigarett. jeg synes det er en god start, og nå begynner jeg å tro at denne gangen har jeg faktisk slutta. Det er ikke bare en pause.


Om jeg har lyst på en røyk? Ja. Det har jeg innimellom.
Da gjør jeg to følgende:
Først sjekker jeg slutta-appen min og ser hvor mye jeg har spart ( hurra)
Og så minner jeg meg selv på følgende:
Den første sigaretten smaker bare æsj. Den andre også. Etter den tredje blir du kvalm. Etter den fjerde må du på do. Den sjette, syvende, åttende, niende og tiende er heller ikke god. Du blir kvalm, du kjenner blodårene jamre seg. Du ser ut som et nek når du prøver å inhalere. Røykringene ser ut som kokosmakroner. Du blir svett i hendene, øynene renner og du blir tørr i munnen. Og ja, ånden, den skal vi ikke snakke om engang...
Faktisk må du trykke nedpå omtrent en tjuepakning før det begynner å nærme seg godsmaken. Og ærlig talt, det er det ikke verdt. Da kan jeg like gjerne gjøre noe annet.