Da vi var i Spania for to år siden gikk turen innom Guggenheim i Bilbao. I år besøkte vi Salvador Dali-museet i Figueres, fødebyen hans ganske nær grensa til Frankrike. At vi også fikk se grensa skyldes vel heller en liten svikt hos kartleseren enn et brennende behov for å se grenseoverganger med tilhørende supermarkeder som lemper ut skinker i reneste Svinesundtempo.
Vi kunne helt klart vært flinkere til å oppsøke museer her hjemme, det er både et og to og antakelig tre steder i Tigerstaden vi burde besøkt. Men av en eller annen årsak er det lettere å sette av tid når vi er på ferie.
Og dette museet var definitivt severdig. Ikke bare fordi det er i et ombygd teater og man går opp og ned, ut og inn av losjer og garderober. Men mest fordi den godeste Dali må ha vært en oppkomme av kreativitet.
Størst inntrykk gjorde dette rommet, hans hyllest til Mae West, og maleriene vi hittil bare har sett reproduksjoner av. Forvrengte klokker, hester med milelange ben og uventede detaljer.
Og alt i alt er man ganske enig med Queenie som nå føler seg godt oppdatert på spansk kunst:
Hva er det med disse spanjolene? Har de helt syk fantasi eller?
Han har et poeng Woody også, når han som den tenåringen han er, lurer på hvem i all verden det er som bestemmer at dette er kunst?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar