nedbrent lys eller utbrent mor?

Når skal vi egentlig leve?
Som mor til ikke fullt så små barn lenger er det dette man tenker på når diskusjonen om cupcakedamene rusler og går.

Det begynner å bli noen år siden man selv leverte i barnehage og på tidlig-sfo. Det begynner å bli noen år siden ettermiddager og kvelder bestod av hjemreise fra jobb, håpet om å nå middag med familien eller i det minste legging av den minste. Det begynner å bli noen år siden man satt strigråtende i en garderobe og innså at dette livet ikke var verdt innsatsen.
Og ja, det kunne vært flere pensjonspoeng. Det kunne vært mer stabil inntekt og mulighet for spontane utskeielser litt oftere.
Men så tenker man; hvor lenge lever jeg? Og hvorfor i alle dager skal jeg jobbe vettet og livsgleden ut av meg og spare opp til en pensjon som ligger tiår frem i tid, en pensjon jeg forsåvidt ikke vet hvor lenge jeg vil ha glede av?
Livet mitt er her og nå og det ønsker jeg å leve.
Og det aner meg at det er en del av oss mødre som ønsker nettopp dette; å være delaktig i sitt eget liv. Vi har valgt å få barn, noen har brukt tid på å få barn og vi skal ( selvsagt i fellesskap med partner) ha gleden av å se de søte små vokse opp og bli selvstendige mennesker. Og om vi nå ønsker å ta del i den prosessen selv, ha tid til å forme dem også i uka og ikke bare i helgene - hva er så galt med  det?
For noen år siden skrev aviser og den kulørte presse om utbrente mødre, nå skriver de om mødre som heller brenner lys. Hva er det verste?
I morges så jeg de søte små traske av sted mot skole, med egensmurte nister i sekkene de selv pakker. Frokostasjetter og bestikk stod skylt på benken, skittentøy i kurv på badet. Med arbeidsplass hjemme kunne jeg selvsagt lagt inn tid til å gjøre dette for dem. Men det gjør jeg ikke. I det lange løp tror jeg de er bedre tjent med at vi setter av tid til å lære de å ta ansvar for seg selv. Nå er det jo fullt mulig at de ville vært like ansvarsbevisste om jeg skulle løpt ut døra samtidig med dem om morgenen. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det er lett, veldig lett, å bare overta et ansvar fordi det tar kortere tid å gjøre det selv.

Og hvorfor, hvorfor kan ikke voksne oppegående kvinner få lov til å velge selv? Det er langt, ikke bare i år men også i utvikling, mellom livene våre oldemødre levde og livene vi lever i dag. Den store forskjellen, synes jeg, er at vi har mulighetene til å velge og vi vet hva vi velger bort. Og om vi nå velger våre barn og familielivet fremfor karrière og arbeidsliv? Det er ikke sikkert det er så dumt.
I vår tid, hvor svangerskap kan planlegges og antall barn begrenses; er det ikke naturlig at mange ønsker å bruke tiden sammen med eget avkom? Og så kan vel staten være lykkelige, der de sitter og gnir på oljefondet sitt ettersom det er slik at jo mindre vi jobber jo mindre får vi i i sykepenger og pensjon?

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på dette; jeg vil heller ha nedbrente lys på kjøkkenet hver kveld enn å møte et utbrent speilbilde hver morgen.