Det siste juleverkstedet

For fire år siden kom 22 tredjeklassinger storøyde inn døra her i huset, mens en tilsvarende storøyd Frue stod inne, delegerte jakkeopphenging, skosortering og anviste plasser mens hun i sitt stille sinn lurte på hvordan man skulle komme gjennom denne dagen. 

Da den samme gjengen kom i dag var de noe mer husvarme, for når man kommer på fjerde juleverksted kjenner man rutinene og vet hvordan dagen skal foregå. 

Nytt av året var at stoff lå bunkevis, oppdelt i passe store biter som skulle klippes i fasong a la juletre, pepperkakemann eller pepperkakekone for deretter å pyntes med perler og sting, fylles med vatt og syes sammen. Før om årene har Fruen brukt en kveld på å klippe modeller, men grunnet jevnt økende alder på de søte små, og derfor økte ferdigheter ble det bestemt at de skulle klippe selv.

Det gikk over all forventning. Fordelen med å feste mønsterbitene med knappenåler gav seg selv ettersom det er atskillig enklere å sy sammen to identiske juletrær enn to som bikker hit og dit. Selvsagt kan noen ha startproblemer, det å lure en tråd gjennom et nåløye kan fortone seg omtrent like uoverkommelig som å trykke en kamel gjennom samme nåløye, knuter og stinglengde må også gjennomgås. Noen syr knapphullsting med den største selvfølge, andre syr opp-og-nedsting med noe mindre selvsikkerhet.

Men i løpet av en skoledag skapes fine damer, menn og juletrær. Noen får hempe og skal henge til pynt, andre skal pakkes pent inn og gis i gave. Noen elever blir fort ferdige med oppgaven og bruker tid på å skravle, mens andre sitter dypt konsentrert til siste slutt med perler og gulltråd.

Og til slutt, når huset tømmes for 21 syvendeklassinger står Fruen igjen, med et kjøkkengulv som sårt trenger en runde med støvsuger, mange godord fra de søte små og emd en liten klump i halsen. For dette er siste gangen denne gjengen kommer hit. Neste år er de ungdomsskolelever fordelt på flere skoler og enda flere klasser, og disse stundene som kanskje er mer verdifulle for Fruen enn for dem, de er historie.

For midt i alt kavet og maset det tidvis kan være å slå knuter, tre nåler, være blid og oppmuntrende med så mange barn rundt seg, så er det også en lykke i det å få lov til å lære bort noe av det man kan og som man synes er viktig. For om de ikke velger å bli håndverkere alle sammen, og mest sannsynlig gjør de ikke det, så har de ihvertfall fått noen dager der nål og tråd og hygge henger sammen, og brukes til noe annet enn opplagt pensum.