Det lyser i stille grender

Få opplevelser forbindes mer intenst med jul enn å stå i stuevinduet i Barndommens dal, se ned i dalbunnen og over til den andre dalsiden mens Det lyser i stille grender surrer og går på platespilleren. Å stå der man alltid har stått, ventende på mat og gaver, se om det passerer biler på broa langt der nede, se lysene flakke på iskald kirkegård og vite at om få, små dager braker det løs med julefester i diverse avsidesliggende grendehus.
Tryggheten i å vite at selv om mye endres i oss og rundt oss vil mangt og meget bestå, og det vil alltid finnes et hjem der oppe. Nå begynner det å bli noen år siden sist vi feiret jul i Barndommens dal. Det er langt å reise med barn, bikkje, jule- og bursdagsgaver og to voksne i en bil blant mange andre biler. Det har blitt enklere å invitere de gamle hit. I tillegg er det Høvdingens store fine familie, der skal det også feires jul.

Etterat Storesøster døde føltes det vanskelig å ikke være i Barndommens dal hver eneste jul ( og hver påske og alle andre familiehøytider). Samtidig var de gamle alt på et tidlig tidspunkt klare på hva de ønsket, og de ønsket ikke at vi skulle komme oppover hvert år. De mente at også Høvdingen skulle få feire jul sammen med sine, og at vi ungfolket etterhvert skulle få etablere egne tradisjoner og få vår egen jul. Slik de selv gjorde da de var nygifte. De første året vi feiret jul alene var da Woody var ventendes. Det sier seg selv at ti dager etter termin var Fruen lite innstilt på å reise noe annet sted enn til nærmeste fødeavdeling/stall, og at man heller ikke var særlig selskapelig anlagt. Nå fikk man  første ønske oppfylt, og gjestene kom tett utover julehelgen for å beskue familiens nye juleglede...
Etter dette har vi feiret jul både her og der og hjemme, og hjemmejul har seilt opp som en klar favoritt.

Det å være gift, eller i et forhold, innebærer et og annet kompromiss. For mange er dette med å reise hjem til jul et av disse. For etter noen år, hva er hjem? Skal det reises hit eller dit? Skal man være hjemme og be inn til jul i eget hjem? Kan man ha like gode og tette bånd i en familie om man ikke feirer sammen? For like mye som eget ønske om å reise hjem til jul, er det spørsmålene fra fjern og nær ; skal dere hjem til jul?  Det er ikke lett å finne den gode balansegangen mellom å være barn og foreldre, for nettopp det som var s fint med barndommens julefeiringer var jo det at d var hjemme, med vår egen julepynt, våre egne bokhyller, våre egne vaner. kanskje er det viktigere å gi de søte små den opplevelsen enn å gi dem familiejul hos besteforeldre?
I år ser det ut til å bli julefeiring av det rolige slaget, med oss fire her i hjemmet. Det blir uvant, men vi gleder oss.