Takk for fine kommentarer på forrige innlegg! Fruen ble så inspirert at en oppfølgende epistel er på sin plass. Denne skal handle om noe så viktig som yrkesvalg, og hva som legges til grunn for å ta de valg man tar. Som dere vet, er Fruen sydame. Om det ikke direkte henger svennebrev på veggen så ligger de ihvertfall i skapet og venter på innramming og påfølgende opphenging. Hvor lang tid tar dette for andre mennesker? Er fjorten år mye?
Det hender man må presentere seg og fortelle hva man jobber med, og Fruen har to standard reaksjoner på opplysningen om at hun er sydame:
1. Rullegardinet går ned, og den høyt utdannede forsvinner fort som lynet over til mer interessante og intellektuelt utfordrende samtalepartnere. Dem om det, Fruen har sjelden lyst til å diskutere molekylær biologi og aerodynamikk.
2. Man blir møtt med en gapende munn, før det nye bekjentskapet jublende utbryter noe a la Å gud du er så heldig som jobber med hobbyen din! Det må være fantastisk å jobbe med noe du liker!
Det er her Fruen blir usikker på hvordan andre velger utdannelse? Det må tas høyde for at Fruen muligens ikke er den skarpeste kniven i skuffen ( som en bekjent mer enn antydet da Storesøster satte i gang med doktorgrad i matematikk mens Fruen sydde pels). Men de fleste jobber da vel med noe de liker? Selvsagt er det lurt å skjele litt på muligheter på arbeidsmarkedet, Norge har ikke behov for femhundre nye filigransarbeidere hvert år, og alle vet at helsevesenet er en trygg arbeidsplass. Men likevel, det er da vel vanlig å velge jobb basert på en kombinasjon av evner og interesser?
Det er mye som tyder på at Fruen er blant de aller skarpeste knivene i skuffen. Jeg kjenner jeg er spent på svarene du får på spørsmålet ditt, for jeg vet sannelig ikke, det er nok mange som velger ut fra andre kriterier. Dem om det.
SvarSlettFint du fulgte opp dette med enda et innlegg. Og aller først sier jeg meg enig med Neglecta (som for øvrig er temmelig godt slipt kniv selv); Jeg tror Fruen absolutt er en av de skarpeste knivene blant oss!
SvarSlettMen; Selv om jeg tar poenget ditt, så skjønner jeg likevel uttalelsen i ditt punkt nr 2. Jeg tror for det aller, aller første at mange ikke har en hobby. Punktum. Mange mennesker trener litt her og der, liker å se en film på kino og slikt - men det er ikke akkurat for hobby å regne, synes jeg.
For det andre tror jeg mange har en hobby som det ikke er like enkelt å tjene penger på. Ikke at det er lett å være sydame og at jeg tror du får kastet oppdrag og penger etter deg, men om du samler på frimerker f.eks., så skal du jobbe bra lenge med å finne det ene spesielle som gjør at du blir rik. Det liksom ikke sånn at man kan omsette hobbyen til jobb lett som en plett.
Og for det tredje så tror at veldig mange (påstand: de aller fleste) tar en jobb de har gode forutsetninger for å fikse. Grunnen til at de har gode forutsetninger til å fikse jobben, er selvfølgelig fordi de har anlegg for det, tallforståelse eller hva det nå måtte være. Men jeg tror veldig mange av disse ikke nødvendigvis vil definere at det å være Controller er en hobby, noe de elsker over på denne jord.
Are you with me? :) Og grunnen til at jeg bombarderer deg med dette på innlegget ditt, er nok fordi jeg er midt i en sånn prosess selv nå. Jeg er utdannet siviløkonom, har alltid likt struktur, rekker, tall, orden, effektivitet - men har likevel ikke jobbet som de mest typiske økonomstillingene. Jeg har jobbet innenfor rekruttering og bemanning, men selv om det har innebært at jeg har fått jobbe med mennesker, har fått utviklet meg, har lært massevis, tatt ansvar osv osv osv., så vil jeg ikke si at jeg har jobbet med hobbyen min. Jeg har jobbet med noe jeg har likt, men ikke med hobbyen min.
Nå derimot, har jeg innsett at jeg har lyst til å jobbe med hobbyen min - nemlig det å skrive. Kommunikasjon. Sosiale medier. Nå gjenstår 'bare' å finne noen som vil betale meg for å gjøre denne jobben, så enn så lenge leker jeg husmor. Men, får jeg en jobb hvor jeg kan svære kreativ, skrive, holde meg oppdatert på nett og sosiale medier, DA jobber jeg faktisk med hobbyen min (som startet med at jeg begynte å skrive bloggen min).
Beklager at jeg spammer deg i kommentarfeltet her - det måtte visst bare ut. Håper du skjønner at jeg skjønner poenget ditt, jeg mener ABSOLUTT ikke at din jobb er mindre verdt eller er en mindre viktig jobb enn de som jobber med noe som ikke er hobbyen deres. Kanskje tvert imot!?
KLEM til deg!
Støtter opp om de andre kommentarene om skarpe kniver og så er det jo viktig å tenke på at det er mere enn en type inteligens (http://en.wikipedia.org/wiki/Theory_of_multiple_intelligences) og at den såkaldte matematisk-logiske neppe er den viktigste.
SvarSlettEllers så håper jeg da også at de fleste jobber med noe de liker, men denne diskusjonenen minner meg litt om da jeg studerte i England. Der var jeg mye sammen med folk som studerte kreative fag som f.eks. film, musik, design etc. og så var det meg som studerte "Business". Mange av disse menneskene hadde ingen problemer med å gi uttrykk for at det var meg som hadde ofret meg og gått på kompromis med mine idealer og kreativitet, bare for å få lov til å tjene mange penger. At jeg kunne ha valgt denne utdannelsen fordi jeg faktisk syntes det var spennende gikk langt ut over deres forstand. Og det synes jeg på mange måter er like fordomsfult som de som antar at personer med din bakgrunn er mindre inteligente.
God helg!
Her var det mange skarpe kniver synes jeg!
SvarSlettJeg skjønner godt at du reagerer litt på at folk automatisk tenker at du er så heldig fordi du jobber med HOBBYEN din.
Jeg for min del tenker at det er forskjell på å være glad i håndarbeid - ha det som en hobby, og det å gjøre det til en jobb og skulle tjene penger på det.
I det øyeblikk det blir en jobb, er det jo ikke lenger bare for morro skyld, eller for kosen.
Da har man forpliktelser, deadline osv.
Selv er jeg hjelpepleier (nattevakt)og trives svært godt i jobben min, nettopp fordi jeg er omsorgsfull, liker å jobbe med mennesker, synes sykdommer og diagnoser er spennende osv.
Men jeg tørr ikke påstå at det er hobbyen min.
Det er rett og slett en jobb hvor jeg tjener penger til livets opphold, men samtidig gjør jeg noe som får meg til å føle meg bra og nyttig og jeg ser at jeg faktisk utgjør en forskjell i folks liv.
Det varmer et hjelpepleier hjerte når en gammel dame sier:
"ååå, er det du som kommer, det var godt å se deg"
eller:
"Tonje, jeg sover så godt når du er her, for jeg føler meg så trygg"
Jeg vet at VELDIG mange som har samme jobben som meg, har tatt den jobben fordi det ikke fantes noe annet alternativ, de er dritt lei og brenner ikke lenger for det de holder på med.
Det er trist, og det merkes i forhold til hvordan de utøver jobben sin.
Avsluttningsvis vil jeg si at hovedsaken når en skaffer seg en utdannelse og dertil påfølgende arbeid, sånn jeg ser det iallfall.
Må være at en finner noe en intreserer seg for, har evner til og kan trives med i det lange løp.
Det er forøvrig heller ingen skam å snu, finner man ut at dette var ikke noe for meg, så kan man se på muligheten til å skifte beite...
Så får man sørge for å ha venner og hobbyer og ting på fritiden, som gjør at en kan utfolde seg på andre måter...
Så enig, så enig! Jeg er selv utdannet sanger, og er møkklei av at folk ikke har forståelse for at dette faktisk er yrket mitt. Noen mennesker later til å tro at bare fordi man har "valgt et yrke som er gøy", så skal man stille opp og synge gratis. Jeg lurer på om disse menneskene oppfører seg på samme måte i møte med andre yrkesgrupper? Ber de rørleggeren de nettopp har hilst på om å bli med dem hjem og fikse den tette doen? Gratis?
SvarSlettJeg skjønner at folk bare prøver å være hyggelige og vise interesse, men jeg klarer ikke la være å irritere meg :/
Hei fru Storlien
SvarSlettDu er en av de mest oppegående mennesker som jeg kjenner...
Klem fra fru lille
Neglecta: jeg sliper meg med jevne mellomrom. Og gjett om jeg har fått svar - jeg er overveldet!
SvarSlettAstrid: Wow, for en flott kommentar! jeg er helt enig med deg i alt du skriver.
Epicureatricen: Det går nok begge veier dette. Jeg er naturlig nok mye sammen emd håndverkere, men omgås også mange akademikere. Felles for mange av oss er vel at jobben vi har skyldes mange tilfeldigheter. Bunad var aldri min hovedplan.
HKH: Godt sagt. Det viktigste er å ha en jobb man trives med. Bunad er for tiden langt ned på hobbylista her i huset - mye annet som er morsommere!
Anonym: Haha, tipper du har blitt bedt om å synge i festlig lag! Minner meg på den vandrehistorien om gynekologen som bad borddama brette opp skjørtet så kunne han se selv.
Fru lille: Takk! Når gympefruen går av med pensjon kan jeg overta jobben hennes - da skal vi få sving på bransjen!