Jeg var ingen umiddelbar suksess i håndarbeidstimene på barneskolen. Høsten i fjerde klasse ble vi introdusert for strikkekunsten og alle i klassen skulle produsere hver sin lapp som siden ble montert sammen til vår klasseorm. Noen av jentene kunne selvsagt strikke. De la opp og satte pinnene i sving. Selv var jeg av den relativt skoleflinke sorten og uvant med å møte veggen så fullstendig som i dette tilfellet.
Etter en del fikling hadde jeg i det minste lært å legge opp, men det virkelige problemet oppstod når maskene skulle strikkes og dermed flyttes fra en pinne til den andre. Dette ble svettere og svettere, strammere og strammere. Det røde garnet med et snev av syntetiske fibre ble mindre og mindre samarbeidsvillig og fortvilelsen var stor. Heldigvis fikk jeg jevn assistanse av læreren, som hadde en egen teknikk med å bende maskene av pinnen.
Jeg strikket ikke frivillig på flere år etter dette, og lå under klassesnittet på karakterer i håndarbeid.
Så, kjære lille, stridige datter jeg skjønner deg godt når jeg tilbyr deg å lære å strikke og du ser på meg, stønner, og sier " mamma, jeg har så mye å forholde meg til. Jeg har faktisk ikke anledning til å lære mer akkurat nå!"
Det tar tid, og krever glede. Vi kan vente!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar