og dagene går

Far døde før jul, 95 år gammel. 

I sommerferien i fjor gikk jeg fjelltur etter fjelltur. Jeg gikk der reinen hadde sommerbeite, til den gamle kalvmerkingsplassen, der vi gikk på multetur og de turene som var så uendelig lange i barndommen. Jeg gikk og gikk og tenkte på far som hadde gått alle disse stedene, krysset bekker, kikla, funnet blomster og sett spor i naturen. Jeg hadde stor glede av å fortelle ham om disse turene. Når jeg steingikk elver med solide fjellsko tenkte jeg på hvordan han fløy i fjellet med sekstitallets fottøy og når jeg dro på meg en lett regnjakke tenkte jeg på hvordan fjelltøyet har forandret seg. Jeg tenkte på hvor  lett det var å sende en sms nå eller å ta bilder av det jeg oppplevde, uavhengig av om telefonledningen hadde blåst ned eller om filmen skulle sendes til fremkalling. 

Men aller mest tenkte jeg på at han som har gått alle disse stiene og stedene og gitt meg disse minnene, han skulle ikke se disse fjellene igjen. Og det eneste jeg kunne gjøre var å gå der, tenke på ham og fortelle om det når jeg besøkte ham. 

Ikke bare er jeg heldig som har hatt far til stede i livet mitt til jeg ble opp i femtiårene, men jeg er også heldig som har vært klar over hvor heldig jeg er. Da han døde visste vi begge hva vi har betydd for hverandre og selv om jeg sikkert kunne sagt enda oftere hvor glad jeg er i ham og hvor takknemlig jeg er for alt han har betydd for meg og de håpefulle så er det like mye for min egen del. Han visste det. 

Og neste år venter nye fjellturer.