Bunadglede

Et av de tidligste bunadsminnene er fra en 17.maifeiring i Vågå på slutten av syttitallet. Jeg gikk i småskolen, så jeg hadde jo sett bunader før, men dette minnet er særlig sterkt. 

Det  ar råndastakker på liten og stor, gammel og ung og selv om selve bunaden var lik var det likevel små variasjoner. Det var litt ulike farger i livene, litt forskjellige striper i stakkene og forklærne varierte både i lengde og striper. For ikke å snakke om sjalene! Jeg kan knapt nok huske svarttrøyer, selv om de sikkert fantes, men det var så mange forskjellige sjal. Alle var svarte, men de var strikket og heklet i ulike mønster, noen hadde frynser og noen hadde hullmønster. 

Og akkurat dette tiltalte meg - at det helt tydelig var valgmuligheter innenfor ramma.

Jeg tenker ofte på dette når vi diskuterer bunadbruk og valgmuligheter. For meg er det ikke  et mål at vi skal gå rundt som små blåkopier av hverandre, men vi skal likevel være i tradisjonen som følger vår bunad. Og ofte e rdet sånn at jo mer vi kan og jo bedre vi kjenner vår lokale draktskikk, jo morsommere kan vi ha det.