La oss kalle det kjærlighet

Tanker om faglig tilnærming

Alle fag har sin stolthet og sin forankring i utdannelse, tradisjoner og rutiner og dette kommer forbrukeren til gode. Leger, tannleger, ingeniører og advokater har alle yrkesetiske retningslinjer å forholde seg til, og som vi forventer at de respekterer.
Slik er det også for håndverkeren. Du vet du får faglig kvalifisert hjelp og unngår potensielle brannfeller hos en elektriker og at dette er basert på en faglig standard. En snekker gir gode råd om sitt fag, en maler med fagbrev vil ikke male huset ditt med interiørmaling eller bruke vanlig maling utenpå linoljemaling slik at du ender med å måtte bytte kledning. Ingen gullsmed vil anbefale dyr innfatning av en glassperle fra en hobbybutikk og ingen frisør vil selge permanentkrøller til mannlig kunde med 15 millimeters stubbmark. Slik er det også for oss bunadtilvirkere, vi gir faglige råd tilpasset hver enkelt bunad.

Som bunadtilvirker har jeg et ansvar for å ivareta tradisjonene og bevare bunadenes særpreg, men jeg skal selvsagt også formidle dette på en måte som gir kunden lyst til å bruke bunad og bære den med stolthet og glede.
Vi har i dag rundt 450 ulike bunader i Norge. Noen har gått direkte fra å være klær brukt av vanlige folk til søndagstøy til høytidsklær, noen er grundige rekonstruksjoner basert på funn av hele antrekk eller enkeltplagg og andre igjen er mer eller mindre fri fantasi. Likt for alle er at de har sin verdi og betyr mye for den som eier og bruker bunaden og at bunad er et antrekk det knytter seg mange følelser til.
Å snakke om bunad bygger broer og bryter is. Glede og kontakt skapes når vi oppdager andre med opphav fra samme dalføre i skolegården på 17.mai. Når jeg i møte med nye mennesker forteller at jeg er bunadtilvirker får jeg enten spørsmål om å sy om en bunad eller en historie om en bunad og jeg vet at bunaden er at det kjæreste mange eier og et antrekk man har et sterkt forhold til.

Nettopp derfor er det trist at det ofte fokuseres på bunadens baksider, reglene og rutinene som opprettholder tradisjonen. Da jeg for tyve år siden valgte denne yrkesveien valgte jeg også å forholde meg til regler som er utarbeidet av nemnder og utvalg. Jeg valgte å forholde meg til retningslinjer utarbeidet av mennesker med sterkere eierskap til enkeltbunader enn det jeg har.  Noen kvinnebunader har hvite strømper, andre har røde. Hvis dette er retningslinjer innført av en nemnd som i sin tid utarbeidet bunaden forholder jeg meg til dette. Da har det ikke noe å si om jeg for eksempel synes hvite strømper er lite heldig på en regnvåt vårdag.  Slik er det med bruken av bunadsølv også. Hvis kunden ber om råd forholder jeg meg til det som er anbefalt for bunaden. Selvsagt er bruk av arvesølv både hyggelig og viktig men ved nykjøp forholder jeg meg til hva som er standard for den enkelte bunaden, ikke hva jeg synes er fint eller festlig.
Hvis det derimot er snakk om en bunad som er en videreføring av en folkelig drakttradisjon kan det være større valgmuligheter og dermed større ansvar.

Jeg vet av erfaring at disse skillelinjene kan være uoversiktlige og kan bidra til det noen ser på som bunadpoliti og rigide system. Jeg velger å se på det som kjærlighet til faget og respekt for de som har brukt tid, penger og energi på å utarbeide de bunadene vi i dag bruker med stor glede. Jeg vet også at vi trenger disse retningslinjene og at vi bør bestrebe oss på å oppmuntre til å ta hensyn til og respektere skillene. En gang, i en diskusjon med en påståelig kunde som ville kombinere bunad fra to dalfører, sammenlignet jeg bunadbruk med å være fotballsupporter. Du kan tross alt ikke bruke bukse fra Arsenal og trøye fra Liverpool.
Når du skal investere i en ny bunad, sy om din gamle eller anskaffe nytt tilbehør skal du ved å gå til fagfolk få råd og veiledning basert på bunadens historie og retningslinjer, ikke forhandlerens smak og behag og ønske om inntjening. Dette innebærer også at vi ved opplæring i faget legger vekt på faglig forståelse og veiledning i skikk og bruk slik at en nyutdannet svenn har kjennskap til også denne delen av faget og føler seg trygg i møter med kunder.


I år er det tyve år siden jeg tok fatt på læretiden som bunadtilvirker og femten år siden jeg begynte i prøvenemnda for bunadtilvirkere. Jeg underviser i bunadtilvirkning. skriver og mener gjerne om viktigheten av å bevare norsk bunadtilvirkning her i landet og er nå også med i læreplangruppa for faget. Alt i alt vil jeg si at jeg har en noenlunde god oversikt over faget med dets gleder og utfordringer.