en epoke er over

Vi har akkurat sett den yngste avslutte ti års skolegang. Sammen med nærmere hundre medelever har hun fått fine ord,  roser og vitnemål.
Jeg har hatt klump i halsen og klump i magen, for nå skilles mange veier. Hun og vi skal inn i en ny skolehverdag. Hun skal møte nye medelever, nye lærere og nye rutiner. Vi skal ikke møte like mange av medelevene og lærerne som vi har vært vant til. Nettverket vi har nytt godt av siden første barnehagen endres og vi blir enda mer avhengige av god dialog med den håpefulle ( nå liker jeg å tro at dialogen er ganske god, så jeg tror ikke alt går rett til skogen, men det blir likevel annerledes)

Men mens vi satt der, og så på disse ungdommene, tenkte jeg at selv om mange nå gleder seg til å oppsøke nye skoler,nye miljøer og få nye impulser så skal de huske dette:
Av de som står sammen med deg på denne scenen er det noen du aldri kommer til å snakke med igjen. Noen kommer du til å ha jevn kontakt med og noen kommer til å være en viktig del av livet ditt. Noen vil du møte igjen om ti år og tenke hvor var dette fantastiske mennesket da vi gikk på ungdomsskolen? Hvorfor var vi ikke venner da? Noen av de som er superkule utenpå er ikke like superkule inni. Noen av de minst superkule er helt tvers igjennom flotte og reflekterte mennesker som trenger litt mer tid på å slå ut i full blomst. Og forresten - hva er egentlig superkult?
Noe av det dere tror på i dag vil dere fremdeles tro på om ti år, om tyve år. Noe av det dere tror på i dag vil dere le av om et år. Dette er helt vanlig og en del av det å være ung.
 Noen kommer til å snuble og reise seg igjen.  Andre kan komme til å velge retninger dere kanskje ikke ville gjette på nå. Alle kommer dere til å fortsette å vokse. Dere skal bli voksne, dere skal bli spennende, reflekterte mennesker og dere skal alltid når dere møtes si hei til hverandre. Dere har en felles bakgrunn, et felles grunnlag dere nå skal bygge videre på.

Og som en siste kommentar vil jeg bruke dette bildet - fra en skriveøvelse for ti år siden.

Fremtiden blir spennende!

Hell og lykke og måtte dere alle få gode liv.

Og for min egen del ser jeg dette vil bli det aller siste innlegget i kategorien de søte små. De er fremdeles like fantastisk flotte som da jeg begynte å blogge, men nå som den eldste har flyttet ut og den yngste er klar for videregående ser jeg at selv om de er like mye med i familielivet så er de ikke noen naturlig del av FruStorlien. 

Laika derimot, hun henger med.