Bunad 9.mai - en norsk broderitradisjon

Hadde det ikke vært for kontakten med andre land ville vi ikke hatt den rike bunadtradisjonen vi har i dag.  For når alt kommer til alt er det fint lite som egentlig er norsk. Stoff  og klesplagg ble importert fra England og Frankrike. Noen brukte importerte varer, andre kopierte og tilpasset mønster og snitt til norske forhold og norske råvarer. Vi kan spore broderiteknikker til andre land; åttebladsrosa dukker opp herfra til Mexico, smøyg ble sydd i Afrika og hardangersøm ligner veldig på richelieubroderi.  Men alt dette har blitt kjærlig bearbeidet og fått sitt eget uttrykk her i landet. 

Nettopp derfor bør vi ikke unnskylde utflagging av norsk bunadproduksjon generelt, og broderingen spesielt, med at dette er kunnskap som finnes i alle land og verdensdeler.  For, det er ikke det samme, det blir ikke likt og på sikt kan dette endre bunadenes uttrykk. 

Bildene i dette innlegget viser flere motiv fra Gudbrandsdalen festbunad. Det øverste er en detalj av to blomster, brodert av meg. Så kommer to bilder av løslomme og rygg, brodert i Kina og nederst flere bilder av norskbrodert bunad ( utført av meg).

Dere vil se at det er visse forskjeller i broderiteknikken:
De to midterste bildene har tydelige skiller mellom fargene i blomstene mens fargene går over i hverandre i den norskbroderte bunaden. For enkelthets skyld kan vi si at det her er brukt to ulike teknikker, plattsøm og sjattersøm, hvor den ene tar kortere tid enn den andre. Hvilken som er raskest? Plattsøm, for der kan du forholde deg til en bestemt linje hele veien mens du på sjattersømmen må gå inn og lage sjatteringene selv. Noen vil si at plattsømmen gir et roligere uttrykk, men det har faktisk ingen ting å si. I festbunaden brukes det sjattersøm, ikke plattsøm. Det skal være glidende overganger mellom fargene og det skal være liv i broderiet. Andre bunader har plattsøm og klart definerte fargefelt, der ville sjattersøm være helt feil. Vi kan for eksempel ikke se for oss en sjattert telemarksbunad.

Når jeg hisser meg opp over utflagging av norsk bunadproduksjon er det av flere årsaker. For meg handler det om arbeidsplasser, bevaring av kunnskap og tradisjoner og kontroll over en nasjonal kulturarv. Dette innlegget handler om en liten del av dette komplekse bildet - nemlig hva som skjer når håndverk endrer uttrykk.
Jeg vet at mange bunader som broderes utenlands blir brodert etter norsk standard. Men hva med alle de som ikke blir brodert på denne måten - vil de etter hvert sette en ny standard? Hva skjer når de som har lært av norske aktører etablerer egen virksomhet og tilbyr sine varer til det norske markedet?Vil lavt kunnskapsnivå bli overstyrt av ønsket om å spare inn noen timer hist og her ved å kutte noen sting og forenkle noen teknikker? Og hva skjer med oss forbrukere hvis vi stadig oftere blir presentert for en bunad med flat plattsøm ? Vil vi tro at dette er sannheten og endre vår egen teknikk slik at den ligner på kjøpebunadene? Er det dette vi vil?

Diskusjonen om utflagging blir ofte vinklet mot økonomi, hva kunden kan spare på å kjøpe bunadsdeler produsert i utlandet. Jeg skjønner at det kan være forlokkende å spare penger, og jeg skjønner det kan friste med kort leveringstid. Men tenk på hva du egentlig betaler for - du betaler for at dette IKKE skal utføres i Norge og at norske håndverkstradisjoner skal forringes av aktører med andre motiv enn bevaring av vår norske kulturarv.

PS. Vi som produserer i Norge sitter heller ikke i et stabbur og synger Håvard Hedde mens vi jobber.  Det å bevare tradisjoner og hegne om kulturarv er ikke det samme som å være bakstreverske og håpløst najonalromantiske, det handler om å ta bevisste valg og jobbe for en vital bunadtradisjon med levende broderier.