den store julegleden

For atten år siden, da jeg med termin 13.desember planla fødsel i begynnelsen av desember, hadde jeg ikke i min villeste fantasi ( og tro meg den var vilt hormonell) sett for meg at jeg skulle gå over termin. Men det gjorde jeg. Og jeg gikk og gikk, oppover bakker og nedover bakker, jeg gikk trapper, vasket oppå kjøkkenskap og hoppet tau. Jeg var , for å si det pent, ikke innstilt på å få barn på julaften.

Han som skulle bli far var et oppkomme av tålmodighet, men da jeg julaften formiddag foreslo å ta med matpakke og installere meg i stallen i svingen ved skolen for at den ufødte skulle ta et hint, geleidet han meg pent inn i stua og foreslo å heller vente innendørs. Men tanken på stall og jul må ha utløst noe, for utpå kvelden ble det klart at det ikke ville bli nattmat hjemme. Han som skulle bli far måtte fremskynde julenissetjenesten hos naboen en smule og takket pent nei til konjakk.

Og gjennom en vinterstille bygd kjørte vi, på vårt livs mest spennende reise for å møte han som ble født julenatta for atten år siden.

Han gav oss lyset tilbake. Det var tungt og grått etter at Storesøster døde, og jeg visste ikke om jeg noensinne ville kunne glede meg helt og fullt igjen. Men det kunne jeg. En liten fyr med fast blikk og høyt energinivå fylte hullene i hjertet og fikk meg til å le igjen. Nå er han atten år og jeg skjønner ikke helt hvor årene har blitt av. Ærlig talt, var det ikke i fjor jeg lå på føden og så en mann med turban komme  med vår moderne tids røkelse? Og ja, vi som skulle bli foreldre så på hverandre og lurte på om det ville komme to vismenn til...
I dag er han myndig, altså defineres han som voksen. Og det er fint, og rart og trist og jeg skulle ønske han var den lille lysluggen min fremdeles og at jeg kunne leie ham med meg, lese høyt om Narnia og Emil og ha gode diskusjoner om dinosaurer og Harry Potter. Nå leser han bøker om aksjer og planlegger studier i emner jeg ikke skjønner et kvidder av.
Jeg tenker på hva jeg burde gjort annerledes. Skulle vi mast litt mindre om lekser i perioder, lekt mer, ledd mer? Kanskje skulle vi vært litt mer tilgivende den tiden han nektet å spise poteter? Gått flere turer, ligget i telt og syklet rallarveien... Alt det vi skulle gjøre neste ferie, neste sommer. Slikt som   attenåringer gjerne gjør, men ikke sammen med mammuten og papputen. Og hva skjer når han flytter, som han altså i fullt alvor mener han skal, vil han komme hjem? Vil han, innerst inne, være lille lysluggen min og vil han vite at selv om jeg ikke viser det like varmt og hjertelig hver dag så er jeg dypt og inderlig glad for at det var akkurat han som kom med gleden og lyset den julenatta?

Lille, store julegleden min, Atten år. Tenke seg til.

Og, skrekk og gru, om han flytter ( eller selvsagt, når han flytter...) hvordan i alle dager skal jeg få oppdatert, installert og aktivisert disse enhetene mine? Må jeg, o grusomme tanke, rett og slett begynne å finlese bruksanvisningene?

PS. Han med turban viste seg å være anestesilege, og ble tatt imot med høye rop ( dog ikke ubetinget jubel)