Hjemme-alene-fest?

For noen uker siden nevnte den førstefødte at han kunne tenke seg å ha klassefest her hjemme, og at det i den anledning ville passe fint om vi var et annet sted.
Fest er hyggelig, sosialt samvær i egen regi er noe som skal læres og et sted skal de tross alt være.Men som alle andre har vi lest skrekkhistorier om fester som tar fullstendig av, ramponerte hus og frustrert politi og vi var, kan man vel trygt si, skeptiske til å slippe noenogtjue ungdommer løs i huset.
I går var det fest. Vi inviterte oss selv på middag til gode venner og etterlot sønnen hjemme, med tre låste dører i andre etasje, papirduk på bord og avtale om foreldreretur kl. 01.00.

Litt høye skuldre, litt frenetisk sjekking av lokalavisas oppdateringer på facebook utover kvelden, veldig takknemlig for at venninne tok kveldsturen i vår gate og veldig glad for å komme hjem litt over ett i natt.

Og hva møtte oss?
Et ryddig hus. Hyggelige og høflige ungdommer. Tomgods samlet i poser i garasjen ( 24 av 25 er over atten år). Kontroll på at alle kom seg trygt hjem. Tomt hus 02.30.
Ingenting er knust, ingenting er borte.

Jeg tror faktisk, men det vil jeg selvsagt ikke innrømme ovenfor sønnen, at det så hakket verre ut her etter en 40-årsdag for noen år siden...
Festen har blitt planlagt i forkant, penger samlet inn og pizza bestilt. Noen hadde med dessert, noen andre potetgull. Hele klassen ble invitert, og ingen andre kom. En gjenglemt jakke ble hentet i dag og eier tilbød seg å være med og rydde det siste.

Det vil alltid være fester som går til helvete, men det er også fester som går helt fint, som avsluttes i rimelig tid og som etterlater lokalene i god stand. Og det er det viktig å huske på. Det finnes så mye flott ungdom, høflige, veloppdragne og i stand til å snakke i hele setninger. De er fornuftige og reflekterte, de er opptatt av verden rundt seg og kan imponerende mye bare vi husker å snakke med dem og ikke til dem. Noen ganger går det åt skogen, men slik er det å være ung. Man må ha noen mindre heldige erfaringer for å finne ut hva man egentlig vil ( her mener jeg ikke virkelig ille opplevelser altså, som  for eksempel vold, flatfyll og voldtekt, men de aller fleste av oss går på snørra en gang i blant og så reiser vi oss opp og går videre. Det er også en del av den tidvis ganske bratte læringskurva i å være i live. )
Vi foreldre fyller på med forventninger og formaninger, avisene rapporterer gjerne om horrible ungdomsfester, heftige russetider og dyre jakker, vesker og et urealistisk forbruk av mobiltelefoner og det er så lett å glemme at de er i en brytningstid hvor hverken de eller vi er helt sikre på om de er barn eller voksne. De har vokst opp i en verden som er helt annerledes enn den vi vokste opp i, og skal lære seg å navigere sosiale medier, et verdensbilde i endring og samfunnets forventninger om vellykkethet.


Om vi lar ham ha fest igjen? Ja, kanskje. Men vi kommer ikke til å være mer enn tyve minutter unna da heller. Og så får jeg bare lære meg å leve med at selv om jeg savner småbarnstiden så gjør faktisk ikke han det, ikke i det hele tatt.