Hvis man bare sparer på alle klær, aldri pakker bort noe og aldri kaster noe kan man finne gull i egne skap og alltid ha noe å ha på seg...
Jeg har, i likhet med mange andre, en stor avdeling for klær som nesten passer i klesskapet. Enten passer de ikke fordi de er stilmessig helt uaktuelle, snittet er feil eller klærne er for må ( dette høres mye penere ut enn at jeg er for stor). På lørdag gravde jeg fram dette skjørtet fra heeelt innerst i skapet, og selv om Queenie for ti år siden hevdet at det var så vakkert at hun ville gråte var det ikke like stor jubel nå. Det var greit nok, og så avsluttet vi samtalen der. Jeg har for lengst skjønt at det er liten eller ingen vits i å tvære ut diskusjoner om mors klesstil.
Det skal imidlertid sies at om alle levde etter ideen om å spare på alle klær så hadde ikke jeg hatt dette, for det ble kjøpt på loppemarked for minst tolv år siden.
PS. jeg har tydeligvis ikke skjønt at det er lurt å ta på høyhælte sko, vinkle meg selv i heldig og radbrekkende positur og fjerne såkalt støy i bakgrunnen.
Men altså. Ikke er jeg moteblogger, eller interiørblogger. Jeg er, ja, hva er jeg?
Bunadblogger?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar