En historie om å lære å strikke
Det er ikke alle forunt å suge til seg all lærdom som en uttørket svamp. Noen bruker tid på å lære å sykle, noen sliter med matematikk, noen med å huske belgiske byer. Og noen sliter med å lære å strikke.
Det ser så lett ut når de voksne viser. Trådløkke føyer seg på magisk vis inn i trådløkke og danner et gjentagende mønster. Kantene er rette, linjene jevne, trådløkkene som egentlig heter masker er like store og lar seg lekende lett flytte fra pinne til pinne.
Men så skal du prøve selv. De atten maskene som er utgangspunktet formerer seg. Plutselig er det tjueto, trettiseks, førtito. Det vokser! Det er hull her og maskene klistrer seg fast til pinnene der! Alt er feil, eller for å si det som et barn - alt er kjedelig.
Så får du hjelp, igjen. Den voksne rekker opp, fjerner ekstra masker, strammer inn og retter opp. Det er atter en gang atten masker. Alt er fint, alt går bra. Helt til det skal kontrolltelles. Jammen, det er jo bare fjorten masker. Og et hull. Igjen. Kjedelig!
Slik lærte jeg å strikke...
Jeg var ikke noe naturtalent. Jeg svettet på fingrene, tovet maskene sammen og gruet meg til håndarbeidstimene. Men, jeg hadde en tålmodig lærerinne som tok seg tid til å massere stram strikk av pinnene. Hun viste meg dette om igjen og om igjen uten at jeg følte meg dum og trehendt. Men ingen av oss ville vel vurdert det som særlig sannsynlig at jeg noen tiår senere skulle være den som plukket opp og strammet inn...
I arbeidet med barn er det å ha vært dårlig i håndarbeid på skolen en viktigere drivkraft enn det at jeg er ganske god i håndarbeid nå. Det er ikke dumt for oss voksne å huske på dette i blant; vi har alle vært den som satt krumbøyd og svett og ikke klarte det "alle de andre" mestret med den største selvfølge.
Og de fineste elevene, de jeg husker aller best, er de som prøver og prøver. De som svetter og stønner, mister strikkepinnene på gulvet og lager ekstra masker men som likevel, når dagen er over, spør om vi kan strikke litt i morgen også.
Jeg husker også de første svette forsøkene. Heldigvis hadde jeg mormor som aldri ga opp, så jeg fikk nok mange timers ekstratrening i tillegg til skolen.
SvarSlettStas at det sånt tilbud finnes og at unger vil.
Du var heldig som fikk mormorhjelp! Jeg tror ofte det er lettere å lære av andre enn sin egen mor.
SlettSå sant så sant. Jeg var også der, ikke særlig flink ,men jeg elsket timene likevel:)
SvarSlettSå bra! Det er egentlig litt interessant dette at såpass mange ikke var verdensmestre i masketeknikker, det føltes ikke sånn da jeg satt bakerst i håndarbeidssalen. Og så er det bra at det er gode minner om gode timer også!
SlettJeg har aldri vært noe strikketalent, til min mors store fortvilelse...
SvarSlettDet hender jo at vi skuffer våre mødre:-) så lenge det bare gjelder strikking får vi være fornøyde:-)
SlettJeg gikk i første klasse på barneskolen (1974) og studerte noen store jenter som strikket. Jeg husket hvordan den ene pinnen skulle hente garnet fra den andre ved å stikkes gjennom en maske. Jeg kom hjem til mamma og sa: "Jeg vil strikke bølgeblikk", hun forsto ikke hva jeg mente men la opp noen masker og jeg knotet i vei slik jeg hadde sett jentene gjøre det. Siden har jeg strikket... i mengder. Flott blogg du har, Fru Storlien.
SvarSlett