Woody var ikke av de spedbarn som sov søtt og lenge. Han holdt seg våken, han var aktiv og virket fra tidlig alder å være svært opptatt av å fylle dagene med meningsfylt aktivitet.
Det var ikke alltid like lett å være mor. Det var ikke alltid fristende å gå på barseltreff når du ikke hadde sovet noe særlig de siste døgnene og du følte deg ustelt grunnet manglende tid til lang dusj og energinivået var generelt lav og ble primært holdt oppe ved inntak av julemarsipan kjøpt på salg ( han er født 25.desember).
Og det hendte når Høvdingen, som i perioder reiser litt i jobbsammenheng, fylte kofferten med nystrøkne skjorter og et blad til å lese på kveldene at man kjente litt på sjalusien og lengselen etter å kunne sove, spise og vaske seg når man selv vil.
Og det hendte, når man etter en periode som aleneforelder fikk Høvdingen hjem og så det tannløse gliset han ble møtt med også kjente litt på sjalusien.
Det kan være slitsomt å ha småbarn. Det kan være lett å føle seg utilstrekkelig og mislykket når den etterlengtede lykkeklumpen bare skriker, gulper og fiser. Det kan være lett å drømme om en dag alene.
Og om jeg hadde fått en natt sammenhengende søvn, en frokost uten avbrudd og en time i et badekar som jeg ikke skulle dele med en baby eller vaske etterpå. Hva ville skjedd da?
Ville barnet få varige sår på sjelen grunnet separasjonsangst? Eller ville jeg kommet hjem som en mer opplagt mor som gledet meg mer til å se barnet mitt, nettopp fordi jeg hadde fått tid til å kjenne på savnet?
Nå er ungene store, og mest sannsynlig er det snart min tur til å kjenne på separasjonsangsten når de skal flytte ut. Men likevel er det ikke lenge siden jeg var en småbarnsmor med matt blikk, ettervekst og konstant søvnunderskudd. Og jeg kjenner at jeg blir sur når forståsegpåere skal uttale seg om tilknytningshysteri eller ei, og fortelle om hvor viktig det er å ikke forlate sitt barn før det har nådd en viss alder.
Joda. Jeg vet det er fagfolk. Jeg vet det. Men det jeg lurer på er:
- hva med foreldre som har en jobb som innebærer endel reising?
Turnus i Nordsjøen, anleggsarbeidere, utestasjonering? Og mange andre yrkesgrupper som ikke jobber 8-16 i gangavstand fra hjemmet. Det var ikke slik før i tiden heller at alle jobbet hjemme. Det har alltid vært, mest fedre, som har reist. Som fehandlere, sjømenn, handelsreisende eller av andre årsaker. Noen må reise, enten i jobben eller til jobben.
Ville det vært smartere for disse menneskene å ikke få barn kanskje, for å unngå følelsesmessige problem senere i livet? Eller kan man anta at barn, nå som før, klarer å forstå at mor eller far ikke alltid er hjemme?
- Hva med senvirkningene for oss som vokste opp med fedre som ikke kom hjem hver kveld? Kan vi påberope oss en eller annen smerte fordi vi gikk glipp av åtte hender i hverandre rundt middagsbordet?
Jeg vokste opp med en reingjeterfar som i perioder var mye mer på fjellet enn hjemme. Om vi savnet ham? Det husker jeg ikke så godt. Vi var vant til dette livet og han kom jo tross alt hjem når han skulle.
Jeg tror heller ikke jeg kunne vært mer glad i ham enn jeg er, eller ønsket meg en bedre far.
Antakelig var belastningen større for mor som var hjemme med to døtre, men det merket vi ikke noe til. Og takk til henne for det!
- Er det verre med en natt borte for den som er mest hjemme enn to uker for den som er mindre hjemme?
Det er det jeg undres på når jeg leser om tilknytning, separasjonsangst og annet vi bør være oppmerksomme på. Om jeg hadde pakket kofferten og tatt inn på hotell en natt den sommeren Woody var et halvt år? Ville jeg automatisk vært en råtten mor?
Er det overveiende sannsynlig at sønnen ville husket det noe bedre enn alle de gangene vi vinket farvel til far som skulle på jobb? Vel har jeg eksepsjonelt smarte unger ( hallo, de er mine) men likevel…Jeg tillater meg å tvile.
- Hvorfor må dere på død og liv gi oss dårlig samvittighet hele tiden?
Som kvinne vil jeg til enhver tid ivrig oppsøke enhver mulighet for å få svart samvittighet og undres på hva jeg har gjort galt. Jeg trenger ikke drahjelp fra aviser og forskere, dette klarer jeg helt fint å tenke ut på egen hånd. Heldigvis går de aller, aller fleste inn i morsrollen med et brennende ønske om å bli gode mødre. I det ligger også å ønske det beste for våre barn. Så, slutt å dytt svart samvittighet ned i halsen på oss og bruk forskermidlene på noe mer matnyttig. Nettmobbing for eksempel.
Folk får unger, nå som før. Og det blir folk av de aller, aller fleste. Og en uthvilt mor kan være en atskillig bedre mor enn zombieutgaven som aldri viker fra sitt barns side.
PS.
Jeg tror jeg var en ganske god mor. Men det tannløse siklesmilet var forbeholdt far når han kom hjem fra tur. Og gud så misunnelig jeg var.
Godt skrevet og tenkt. Livet går ikke etter så rette linjer som noen tydeligvis tror.
SvarSlettJeg tror du var - og er, en supermamma! Som vi fleste er:) Gjør man så godt man kan er det som regel mer enn godt nok. Vi ser jo det, at alle fedre som har vært borte, reist, vinket adjø oftere enn skiftet bleier - de er elsket av sine barn. Barn er lojale og mener de har verdens beste foreldre (bortsett fra noen år med ten- foran).
SvarSlettJeg vet i dag, når barna er voksne, at jeg burde tatt inn på hotell nå og da. Sovet ut. Tatt et bad i fred og ro. Luktet parfyme og ikke gulp en liten stund... Jeg vet i dag at dette ikke hadde skadet barna det grann. Men jeg gjorde det aldri.
Snart reiser jeg til et hotell med en av døtrene. Det blir stas:) Det går jo bra til slutt og jeg vet hun elsker meg for den jeg er. Ikke den jeg kunne vært.
Nå er jo jeg litt inhabil, siden fugleungene mine har forlatt redet, men det virker som det har blitt så forferdelig vanskelig å være mamma??? Et evig krav om å være perfekt, kombinert med dårlig samvittighet? Da mine barn var små (90-tallet), hadde jeg det så travelt at jeg ikke rakk å lese bøker om barneoppdragelse - jeg tok det på hælen og brukte skjønn og sunt bondvett. Ikke fantes det mammablogger heller, heldigvis, bare noen dumme ukeblader som vi ikke leste.
SvarSlettJeg blir litt trist, og syns litt synd på dagens unge, for at alt skal være så komplisert. Når man må gå til psykolog for å komme seg gjennom mammaoppgaven, har det gått litt for langt. For livet er jo i bunn og grunn enkelt. Ikke så rart at Simple Living-bølgen har slått sånn an, kanskje?
Og PS - det ble folk av ungene mine også. Fine folk.
Uansett - ha en fortsatt fin dag!
Ja, nettopp!! Fint innlegg!
SvarSlettApplaus!
SvarSlettJa, var det ikke noe som het husmorferie da jeg var lita, tro? Husker da at helgene hos mormorg og morfar var høydepunkter for oss også, og så fikk mor og far et par dager fri. Nå ser jeg mine venner ta inn på hotell en natt eller to her og der, og ingen av dem skjemmes over å ønske seg litt barnefri. Jeg tror det er bare bra, det er jo noe med å ta på sin egen maske før man hjelper andre...